| Tirsdag 23. august | Hvem var personene bak gatenavn i Stokke ? v/ Arne Trygve Jacobsen Stokke Bygdetun kl. 1900 PERSONER BAK GATENAVN I STOKKE Stokke Historielag startet sitt høstprogram med at Arne T. Jaocobsen kåserte om personer som har blitt markert med veinavn i Stokke kommune. Her varierer det fra respektable eiere av storgårder, som Ragnvald Konow, som fra 1875 og 20 framover eide Melsom gård, - til fiksjonsfigurer av mer tvilsom karakter, som sjarlatanen Peer Gynt. Da Konow solgte gården, beholdt han tomt til en staselig villa han kalte Åsly. Folk som levde i Melsomvik på 1880-tallet, har fortalt livfullt om at det lå atskillig i utsagnet: På kjøretøyet skal storfolk kjennes! I suset fra en staselig landauer trukket av to fullblodshester som ble holdt i tømme av privat kusk i standsmessig uniform, var det så fotfolk fra Melsomvik mista pusten, fortalte Jacobsen med basis i Rolf Stensruds nedtegnede minner fra guttedagene. Praktvillaen til Konow på Åsly huser i dag Norsk senter for seniorutvikling. Som i mange kommuner i landet, har dikterne satt spor etter seg i veinavn. I et sentrumsnært boligområde har Ibsens drama Peer Gynt fra 1867, gitt opphav til flere veinavn. Her finner vi frasemakeren Peer Gynts-vei; hans mor, Åse, og den trollaktige figuren Dovregubben er andre Ibsen-figurer som har gitt opphav til veinavn i Stokke. En annen 1800-tallsdikter som i kraft av eget navn selv har blitt opphøyd til veinavnstatus, er Arne Garborg. Det er ingen selvfølge at han skal markeres i Stokke, da han selv i brev har uttalt at huset han leide på Myhre gård, lå i landets fæleste høyrebygd! I perioden 1896-97 leide Arne Garborg husvære for seg og kona Hulda og sønnen, kalt Tuften. Sønnens kallenavn er det som har gitt navn til en barnehage i Stokke. Den ligger ved Arne Garborgs vei, og er nabo til Myhre gård. Garborg ble forsøkt involvert i sosiale lag i bygda, sogneprest Breien skal ha invitert forfatteren. Garborg ville imidlertid ha fred, han avslo invitasjonen og skal ha uttalt: ”Veit ikkje presten at eg er prestevond?” Den tidligere marinevirksomheten i Melsomvik danner grunnlag for en rekke veinavn. På Solnes finner vi Gastebrekka og Blåkraven, i tillegg til Kapteins-, og Løytnantstien , Admiralveien, Minørveien, Kanonérsvingen, - alle basert på sjømilitære yrkeskategorier. Nygaards allé i Stokke sentrum har fått navn fra stortingsmannen Kristian Richard Nygaard. I sin stortingsperiode var han med å vedta lov om kommunalt selvstyre i 1836. Dermed er det ikke spesielt overraskende at Nygaard selv ble Stokke kommunes første ordfører i 1837. Jacobsen undret seg over at det ikke er noen sogneprest som huskes med veinavn. Derimot er det en kapellan, Chr. Høy Müller, som erindres med en veistump. Müller var etter sigende en karismatisk forkynner; han bidro til en sterk vekkelsesperiode og var virksom under stiftelsen av Stokke misjonsforening i 1848. Tankevekkende var beretningen om kapellanens visitt på en av storgårdene der det skulle være gjestebud med drikkevarer og det som hørte til i disse kretser. Müller ankom ubedt som første gjest med replikken; “Jeg har hørt at Satan vil arrangere ball her i dag. Men jeg er kommet for å drive ham ut!” I følge Anders Kvellestads nedtegnelser ble det bibeltime til erstatning for dans og drikk denne kvelden, kunne Jacobsen fortelle. Til de mer bygdenære kjendisene hører bondesønnen Mathias Gjein, også han opphavsmann til en vei i Stokke. Gjein hadde mange jern i ilden. Han var ordfører og en sentral gründer av allsidig næringsvirksomhet i Stokke i siste halvdel av 1800-tallet. Blant annet var han med og startet bygdas første private ysteri på Gjennestad. Da jernbanen kom i 1881, skjønte han at området nær jernbanelinja kunne bli et sentrum med muligheter til mange funksjoner. Gjein startet butikk og flyttet ysterivirksomheten fra Gjennestad til Stokke sentrum og etablerte ysteriskole i tillegg. Etter hvert kom det et konkurrerende ysteri, basert på bondesamvirke. Gjein avviklet sitt private ysteri og lot eiendommen Vold bygges ut; dette ble Stokkes første kommunelokale som lå der nybygd rådhus fra vår tid erstattet Gjeins opphavelig eiendom. Mathias Gjein lot dessuten bygge 10 arbeiderboliger blant annet for de som hadde sitt virke på Sundlands torvstrøfabrikk, også en virksomhet Gjein var involvert i. Til de yngre navnegivere som Arne T. Jacobsen og flere fortsatt husker i levende live, er Ole Stavnum og Johannes Sandvik. Stavnum kom som navnet indikerer, fra en av Stavnum-gårdene. Han var bosatt i den store villaen like ved Sole; denne privatboligen ga han til Stokke kommune for at den kunne fungere som bolig for ansatte ved Sole Sykehjem da dette ble bygd på 1960-tallet. Stavnum hadde en rekke kommunale verv og satt mange år i herredstyre og formannskap. Mange av oss husker hans deformerte hånd, visstnok en skade pådratt i en arbeidsulykke. Johannes Sandvik er ved siden av Arne Garborg, den andre vestlendingen i knippet av omtalte som har gitt opphav til veinavn i Stokke. Sandvik kom fra det mer adelige strøket, Rosendal i Hardanger. Som bondesønn med sterke tekniske interesser kom Sandvik til Stokke som forpakter av prestegården. Etter hvert etablerte han et mekanisk verksted i sidebygning på gården. Etterspørselen av hans selvutvikla traktorkjetting Skarpsko krevde større lokaler. Sandvik bygde derfor nytt verksted ved Melsomvikveien. I dag er dette revet, og arealet disponeres av Meny og andre forretninger, i tillegg til boligblokker som fortsatt er under oppbygging. Det er veistumpen inn dit som bærer Johannes Sandviks navn. Sandvik etterlot seg midler som ble gitt til glede for de eldre på Sole sykehjem, minte Jacobsen oss om. Tilhørerne hadde stor glede av Arne T. Jacobsens gjennomgang av fakta og anekdoter tilknytta personer som har satt spor etter seg i veinavn i Stokke. Noen kvinner var det nok som under kaffepausen og i etterkant funderte litt over at de minneverdige faktiske personligheter som har gitt navn til veier i Stokke, alle som én var MENN. Hva med Søster Ruths vei, eller Jordmor Torgersens vei? De har da satt sine spor de og, om enn i mindre formelle sammenhenger! Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 20. september | Gamle gravskikker i Vestfold v/Helge Klingberg Stokke Bygdetun kl. 1900 Gravskikker i Vestfold Møte i Stokke Historielag 20. september. Møtelokalet var - som vanlig - fullt (ca. 65 personer) i god tid før Helge Klingberg begynte sitt foredrag, ledsaget av fotografier, om gravskikker i Vestfold. Klingberg åpnet med å fortelle forsamlingen at han har tilbrakt ca. 40 år av sitt yrkesliv på kirkegården. (Han er landskapsarkitekt og kirkegårdskonsulent.) Han tok utgangspunkt i bronsealderens og jernalderens gravrøyser. Man ble gravlagt der man bodde, men haugene var nok forbeholdt de fornemme. Det var ingen organisering før det på Hellig Olavs tid kom bestemmelser om gravlegging ved kirkene. I Vestfold har vi 25-30 middelalderkirker (1030-1530). I Stokke har vi tre. Stokke gamle kirke (revet i 1885), Skjee og Arnadal kirker. Kirkene lå alltid orientert i øst-vestlig retning. Det var stort klasseskille og man ble gravlagt etter stand. Øvrigheten ble gravlagt nærmest kirkemuren. Utenfor ble forbrytere gravlagt. Da oppnådde man ingen salighet. Ved Stokke kirke finnes det en trapp hvor forbrytere ble båret over kirkegårdsmuren. Middelalderkirkegårdene er overraskende små. Sørsiden var den gjeveste siden å bli gravlagt på, helst i takdryppet. Kongelige og senere presteskap og folk med penger ble gravlagt under kirkegulvet. Hedrum kirke har store steinplater med inskripsjoner i kirkegulvet. Denne skikken varte til 1805 da kongen bestemte at dette skulle opphøre av hygieniske grunner. Senere ble det bygget kapeller. Vi har Det wedelske kapell like ved oss. Så sent som i 1840 ble Herman Wedel Jarlsberg gravlagt der, ikke helt ”etter boka”. Det rådde forfall utover 1500/1600-tallet på kirkegårdene. På 1700-tallet gikk man over fra å fyre på peis til å fyre i ovn. Det poppet opp jernstøperier som hadde gravminner som nisjeprodukt. Dette falt sammen med nyklassisismen i stilhistorien. Det ble vanlig med symboler på gravminnene, for eksempel sommerfugl og timeglass. Disse ble veldig populære. Noen fikk støpt inn navnet, mens det vanlige var å male på. Alle korsene er, av uforklarlige grunner, borte på kirkegårdene i Vestfold. Samtidig begynte man å lage gravminner i stein. Også disse hadde symboler og var først liggende. Litt senere ble obelisken vanlig. Denne har røtter i Egypt. Her var de pyntegjenstander eller portstolper inn til gravstedene. Obelisken hadde ofte en medaljong med en engel på. Etter 1805 måtte de velstående gravlegges sammen med vanlige folk, men da ble det gitt anledning til å anlegge private gravsteder, for eksempel Wedels Gullkrona. Også Fritzøehus har sitt eget. Harald og Mari Sverdrup er gravlagt ved hjemmet sitt på Askerød midt på 1990-tallet. I 1870/80-årene ble det vanlig med innramming av gravstedene (rammegraver). Slik var det også i Stokke tidligere. Da skulle man ikke tråkke på gravene. Karen Reistad var Helges lærer. Hun ble ansatt som kirkegårdskonsulent omkring 1950 etter utdannelse i Tyskland. Hun ville erstatte gravrammene med plener fordi det var penere. I 60-årene forsvant gravrammene. Mye verdifull gravkultur havnet på fyllinga, dessverre. Så gikk Klingberg over til å snakke om gravskikker spesielt. Det var vanlig å våke over de døde så de ikke skulle utsettes for onde ånder. Likvake ble forbudt av danskekongen, men tradisjonen fortsatte allikevel helt opp til vår tid. Det ble lagt en mynt på øynene og man ble lagt i vigslet jord som hadde kraft. Ville de døde få fred eller ville de gå igjen? Ble du gjenganger, ville du ikke oppnå salighet. ”Hvil i fred” - slik at du ikke blir gjenganger! Det står fortsatt på gravstøtter, men den opprinnelige betydningen tenker vi nok ikke på. Nye kirkegårder vigsles fortsatt. ”Jordfestelse” innebar i middelalderen at en stokk ble slått gjennom den døde. Et dårlig uttrykk i dag? Tre skuffer jord ble helt over den døde. Begravelser foregikk fra hjemmet uten prest. En pinne ble satt ned i jorda hvis presten ikke var til stede på kirkegården da kisten kom. Da han kom, ble pinnen trukket opp og presten fylte i de tre skuffene med jord. Kremasjoner startet i Norge (Bergen) i 1907. Det var stor spørrelyst og mange kommentarer fra salen, både før og etter god bevertning ved vår omsorgsfulle arrangementskomité. Spørsmål ble stilt om steinsettingen ved veien inn til den tidligere søppelplassen i Melsomskogen. Er dette en gammel tingplass eller gravplass? Noen mente at minnelunden på Stokke kirkegård gjerne kunne hatt inngravert navn. Og - det ville glede flere om den ble vedlikeholdt bedre. Referent: Svein-Erik Bergsholm |
| Tirsdag 25. Oktober | Fotograf Th. Larsen med kamera i Stokke v/ Rune Sørlie Stokke Bygdetun kl. 1900 Fotograf Th. Larsen kunne dessverre ikke komme, men vi var så heldige at Magnar Jørgensen stilte opp på kort varsel med et program om Jugendstilen. MØTE MED EN UNGDOMMELIG STIL Magnar Jørgensen ga på oktobermøtet i Stokke Historielag innsiktsfulle glimt fra stilepoken kalt jugend; betegnelsen er basert på Die Jugend, tittelen på et tysk tidsskrift som omtalte denne dekorative stilretningen. En annen, mer internasjonal betegnelse for samme epoke er Art Nouveau, etter Paris-forretningen med samme navn, som nettopp solgte gjenstander i den tidsriktige, nye og ungdommelige stilen. Jugendstilen avløste den forutgående dominerende retningen kalt historismen, som bygde på videreføring av eldre, klassiske stilideal. På 1800-tallet bygde man nymotens jernbanestasjoner og nye bankbygg etter historiske arkitektoniske mønstre blant annet kjent fra gamle templer. Fortidas klassiske søyler skulle nå assosieres med nye institusjoners samfunnsbærende soliditet. Etter jugendperioden, kom funksjonalismen, da overtok de enkle former og hovedvekten ble lagt på funksjonalitet. Jugendstilen kan ses i bygg, møbler, tapeter, plakater og mye annet. I sin gjennomgang av jugendperioden ga foredragsholderen tallrike bildeeksempler på jugendtrekk, fra tapet og plakat, til apotek og katedral. Magnar Jørgensen viste at etterlikning av naturens linjer og former er sentrale trekk ved jugendstilen. Med sine myke, buede og bølgende linjer var jugendstilen på mange måter en motstrøm til den stadig voksende flom av industrivarer, der gammelt håndverk ble erstattet av maskinproduserte objekter i rette og enkle linjer. Jugendperioden som internasjonalt hadde sin blomstringstid fra 1890 til 1905, kom noe forsinket til vår utkant og varte til utpå 1920-tallet i Norge. Perioden var preget av datidas rivende utvikling med økt urbanisering, tilgang på nye medier som film, fotografi og radio. En smule anakronistisk virket den norske reklameplakaten for moderne sykler der kvinner og menn i norske bunader svinget seg fram på sykkel i en myk og buet linje, nesten som en brudeferd! Den trauste hesteskyssen fikk i perioden konkurranse av nye framkomstmidler som automobilen, og en videreutvikling av velosipeden med det store forhjulet, på folkemunne kalt veltepetter. Med kjede, gummidekk og frihjulet fikk sykkelen store forbedringer som gjorde at de nye modellene kunne hamle opp med hesteskyss når det gjaldt rask framkomst. Fart og frihet kom på moten, fortalte Jørgensen. Ideologisk kom skjellsettende verk fra Marx og Darwin; mentaliteten endret seg, og framtidsoptimismen rådde inntil 1.verdenskrig og økonomiske krakk satte optimismen på prøve. Jørgensen framholdt at en stilretning sjelden er enerådende; gamle mønstre lever videre og parallelt med det nye. Moderniteten hadde sine konkurrenter i de såkalte prerafaelittene, som bokstavelig talt ønsket at man skulle dyrke de klassiske mønstre hos italienske malere fra før Rafaels tid, dvs før 1500-tallet; også dette et mottrekk til det disse mente var moderne overflatiskhet og brudd med god, gammel estetikk. Den urbane og snobbete Oscar Wilde, engelsk forfatter og overklasse-representant med sans for det behaglige og luksuriøse, framstår som en av epokens idealer. Blant norske eksempler på jugendstil, viste Jørgensen bildevevmotivet ”Melkeveien” av Frida Hansen, belønnet med gullmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1900. Emaljearbeider av gullsmedene David Andersen og Tostrup, er andre gode norske eksempler. Ofte laget de nåler og smykker som framstilte sommerfugler eller liljer; i andre sammenhenger var slyngende girlandere av blomsterstilker eller kvinnehår fortrukne motiv. Munchs ”Madonna” har noe av dette. Selv om Trondheim og Oslo også har sine jugendbygg, er det Ålesund som er jugendbyen framfor noen her til lands, fordi eksemplene er så mange og ligger så konsentrert. Etter bybrannen i 1904 skulle store deler av den nedbrente bebyggelsen gjenreises i mur med datidas stilideal. Byen har for lengst ominnredet det ærverdige Svaneapoteket til et jugendsenter, et sted Jørgensen anbefalte oss å besøke for å få gode eksempler på stilens mange ytringsformer. Også lokal arkitetektur kan framvise klare eksempler på hus med jugendpreg. I Stokke finner vi flere; i Storgata ligger villaen som opprinnelig var eid av familien Haugestad, og i Kirkeveien finner vi flere, f. eks. villaen som ble bygd av og fortsatt er i familien Akselsens eie. Mansardtak, arkutbygg, todelte vindusruter med en rekke av smårutete glass øverst, er noen av kjennetegna. Understøttet av bildeeksempler ble Magnar Jørgensens gjennomgang av jugendstilen en interessant reise som ga tilhørerne spennende møter med epoken. Kringler og kaffe ble i god og velkjent stil servert av arrangementskomiteen, et berikende tilskudd til arrangementet! Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 22. november | Stokke kirke 125 år. en historisk vandring i kirkebygget v/ Karl Hagelund med flere Stokke kirke kl. 1900 MED MANN OG MUS UNDER KIRKEHVELVET I år er det 125 år siden Stokke «nye» kirke sto ferdigbygd. To dager før det var eksakt 125 år siden kirken ble offisielt innviet den 24.11. i 1886, var Stokke historielag på jubileumsvandring i kirken. Godt rustet med velorienterte kirkeansatte og frivillige ble vi vist rundt, også til deler av kirken vi sjelden ser. Etter en orienterende start i kirkeskipet, ble vi ført fra prestesakristi til orgelgalleri og opp bratte trapper til gluggene i kirketårnet. Der henger klokka som ble støpt om fra gamlekirken, som i 1886 ble supplert ny kirkeklokke bestilt fra Nauen klokkestøperi til den nybygde kirken. På vei opp i kirkektårnet ble vi introdusert for de som bebor kirkeloftet. Der huserer nemlig en koloni langøre- flaggermus, mens det trolig er spor av gamle graver i krypkjelleren under gulvet i kirkekoret. Dette er i pakt med gamle gravskikker fra tider da det ikke var uvanlig å gravlegge avdøde prester under kirkegulvet. Innledningsvis fortalte medlem i jubileumskomitéen, Karl Hagelund, om forarbeidet, diskusjonene og vedtakene som gikk forut for bygging av ny kirke i Stokke midt på 1880-tallet. Riksmyndighetene sørget for at det var et rimelig forhold mellom innbyggertall og sitteplasser i kirkene rundt om i landet. Derfor kom det anmodning om utvidelse av kirkekapasiteten i Stokke etter at befolkningen i sognet hadde økt betydelig i første halvdel av 1800-tallet. Etter dette gikk det fort i svingene, og en gang endret man retning radikalt: To dager etter at sognestyret og byggekomitéen konkluderte med et vedtak om å plassere nybygd kirke på gamlekirkens nabotomt kalt Sandløkka, grep sognepresten inn. I et nytt møte der sognepresten deltok, snudde opinionen blant de vedtaksføre. På tross av vedtaket fattet to dager før, besluttet de nå å bygge ny kirke på tomta til den gamle kirken. Rivning av Andreas-kirken fra middelalderen ble dermed konsekvensen. Dynamitt måtte til for å knekke de ærverdige steinmurene; rester av disse kan fortsatt ses i forstøtningsmuren mellom kirken og riksvei 303 på nedsida. Stokke gamle kirke var - i likhet med sognekirken i Skjee - en middelalderkirke med 1,5 m tykke steinmurer og takrytter-tårn. Trolig var kirken fra 1200-1300-tallet, iallfall er den nevnt i Rødeboka fra 1398, der alle kirkegods omtales. I et eldre rettsdokument omtales kirken alt i 1386, og Stokke som sogn er omtalt i en tvist mellom Oslo-bispen og Olavsklosteret i Tønsberg så tidlig som i 1330. Da ny kirke ble vedtatt bygd, ønsket noen å bevare gamlekirken. Svend Foyn, den aktive kirkemannen i Tønsberg som kjempet forgjeves for bevaring av byens Maria-kirke ved torvet, ytret seg også til fordel for bevaring av gamle Stokke kirke. Sogneprest Jønsberg som forlot Stokke i 1882, to år før vedtaket om ny kirke, hadde under de tidlige diskusjoner om å bygge ny kirke, talt varmt for bevaring av middelalderbygget; mens Breien som var sogneprest da nytt kirkebygg kom på det kommunale sakskartet, øyensynlig mente noe annet. En anonym giver bød til sist 2000 - et betydelig beløp den gangen - i tilskudd om gamlekirken ble bevart og ny kirke ble bygd på Sandløkka ; gamlekirken var nemlig restaurert, og giverens tanke var at den i framtida kunne tjene som gravkapell. Gavetilbudet kom for seint, eller de ansvarlige følte de hadde brukt opp angrefristen i og med første rundkast i beslutningsfasen. I ettertid kan det se ut til at sognepresten brukte sin autoritet som embetsmann til å gripe inn i beslutningsprosessen, til tross for at kommunedemokratiet allerede to dager før hadde fattet sitt vedtak. Det er fristende å assosiere til at embetsverket nettopp i årene etter 1884 fikk minkende makt her til lands. Dette var en følge av at parlamentarismen ble innført i Norge etter Venstre-seieren ved stortingsvalget i 1884. Det var samme år som kirkens høyeste embetsmann i Stokke påvirket sognerådet i byggesaken. Nasjonalt overtok Sverdrup og Venstre i 1884 regjeringsansvaret etter Høyre, et parti der bindingen til embetsstanden og kongemakten var større. At Stokke-kirken ble bygd slik den ble, er dels et resultat av at byggekomiteen besøkte den nye Asker-kirken, fant den velfungerende som kirke, og så at de dessuten kunne spare noen kroner på å kopiere Askers kirketegninger! I nasjonal sammenheng er Stokke kirke av de større kirker på landsbygda; den rommet opprinnelig 700 personer. Altertavla i Stokke kirke er en god kopi av Tidemands maleri av Kristi oppstandelse; originalmaleriet henger i Bragenes kirke. «Nyekirken» fra 1886 ble restaurert til 75-årsjubileet i 1961, da ble blant annet interiørfargene skiftet. Kirken fikk ikke innlagt vann før i 1977, før den tid brakte kirketjener Løvvold varmt vann til dåpsseremoniene på termokanne hjemmefra. Før de gamle vedovnene ble skiftet ut med elektrisk oppvarming, krevdes det dessuten at kirketjeneren fyrte opp i god tid før gudstjenesten; ja, det hendte sogar at kirketjeneren overnattet mellom lørdag og søndag for å holde ilden ved like i de store kirkeovnene og dermed holde temperaturen opp i kalde vinterdager, kunne Kirsten Løvvold fortelle. På omvisningsrunden fikk vi interessante glimt inn i kirkens mange rom og funksjoner, med innlagte presentasjoner av så vel utstyr som bygghistorie. Personlige glimt fra kirketjenerminner og konfirmantundervisning ble presentert undervegs i et kirkebesøk med historisk perspektiv! Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 17. januar | Fra bestefars notebok Nina Steins kvartett spiller musikk fra skuddårsfest i Stokke 1940 Stokke Bygdetun kl.1900 Skuddårskonsert fra 1940 i reprise etter 72 års programlagring. Stokke Historielags januarmøte sto i musikkens tegn. En kvartett sammensatt spesielt for innøving av denne konserten, framførte det samme musikkprogrammet som i 1940 ble presentert på en lokal skuddårsfest, sannsynligvis arrangert på Myrvang-lokalet i Stokke. 2012-kvartetten besto av Eivind Cudrio, Tønsberg og Nina Stein, Stokke, begge med fiolin. Thore Vang fra Våle trakterte cello, bass og piano, mens Arvid Nordheim, Stokke spilte trekkspill og gitar. Musikerne har øvd inn programmet nettopp med tanke på denne ene konsertreprisen. Vi som opplevde konserten, syns flere burde få glede av å høre kvartettens samspill av et autentisk musikkprogram, opprinnelig satt sammen for skuddårsfest i Stokke vinteren 1940. Utgangspunket for det hele var en gammel notebok som Nina Stein fant under en opprydding etter sine besteforeldre. Nina er nemlig barnebarn til han som spilte fiolin i 1940-kvartetten; bestefaren var Olaf Arnt Johannessen fra Stavnum. I noteboka si hadde han tatt vare på musikkprogrammet for skuddårsfesten i 1940. Altså forelå det et autentisk lokalhistorisk dokument vel verdt en lokalhistorisk minnekonsert. Når barnebarnet også sysler med musikk og felespill, og i tillegg har gode kontakter i Ramnes Orkesterforening, gikk det ikke lenge før idé ble til realitet og Stokke Historielag fikk den konserten på programmet. Undervegs i det sammensatte musikkprogrammet som ble presentert i to avdelinger for de mer enn hundre frammøtte, fikk vi høre om mulige deltakere i 1940-kvartetten. August Andersen, Kronhardt Idland og flere andre lokale amatørmusikere ble trukket fram som sannsynlige. Mellom musikkinnslagene ga Nina Stein glimt fra besteforeldrenes personlige beretninger om ungdomsliv i en mediefattig førkrigstid. Den gang måtte folk i stor grad selv stå for musikk og underholdning på fester og sammenkomster. I et slikt perspektiv blir de lokale musikkgruppenes aktivitet viktig. Ved å dele sin musikkinteresse med flere, skapte de et miljø og delte raust sine musikkferdigheter med ungdomskretsen der de bodde og i nabokommunene. Musikk skaper stemning, og musikk gir grunnlag for dans, viktige ingredienser på bygdefester enten de var på Sæheim, Myrvang eller andre kjente ungdomslokaler der folk kom sammen i dansefestenes blomstringstid. Musikkprogrammet som var satt sammen til skuddårsfesten i 1940, representerte så vel smektende wienermelodier, som fedrelandshyllest i ”Norge, mitt Norge”, ispedd nasjonalromantiske stykker som ”Seterjentens søndag” av den legendariske og verdenskjente fiolinisten Ole Bull. Innimellom de store nasjonale melodier var det lette og innsmigrende filmmelodier fra 1920/30-tallet, som den muntre ”Hvor er min kone” og ”Belle Amie”. Blant andre velkjente slagere inngikk ”Det var på Capri” og ”De tusen sjøers land”. Mange av tilhørerne nynnet med og kjente det rykke i dansefoten under flere av disse innslagene! Etter at Lodin Auklands stemme forstummet i eteren, har mange av de eldre mistet en programpost som ble fulgt av en trofast lytterskare i mange år, nemlig Lirekassen. Men opptak fins, NRK-kjøp skal være mulig. Sangen ”En liten blåveis” som også sto på programmet, er eksempel på ei folkelig og sentimental vise om den blinde moren som tross sitt handikap får oppleve våren gjennom datterens beskrivelse av blåveis som tidlig tegn på vår. Visa vekket nok minner hos mange om en tid da denne og liknende tekster var viktig del av populærkulturen; flere husker Gunnar Engedahl og Erling Stordahls repertoar som hadde ”Vesleblakken” og andre i samme sjanger. På skuddårsfesten i 1940 var det også innslag av tekster og melodier kjente fra repertoaret til datidas svenske plateartister som Harry Brandelius og Evert Taube; den første ble representert med ”Inga stora bevingade ord”, og Evert Taube med sin velkjente ”Calle Schewens vals”, en sang som fortsatt representerer nordisk sommerstemning på en levende måte. Undervegs i programmet som ble ledet av Nina Stein, fortalte hun levende og personlig om sine eldre slektningers forhold til musikk. I den musikkglade Henriksen Hegna-familien var de 12 søsken, mange med stor musikk- og sanginteresse. Når familien kom sammen, trakterte de flere instrumenter og sang i firstemmig kor, innslag som var med på å gi familiesammenkomstene berikende musikalsk tilsnitt. Musikken skapte stemning og lever fortsatt som gode minner, dette kunne slektsveteraner bekrefte som var til stede denne kvelden. Det er gått 72 år siden den opprinnelige skuddårskonserten, og ungdomskulturen fra 1930/40-tallet har gjennomgått store endringer siden da. Mediekonsum har i stor grad overtatt der egenaktivitet tidligere dominerte. Om førkrigsåra var preget av økonomisk trange tider og materiell nøysomhet, kunne musikk- og sangaktiviteter på amatørplan bidra til berikende fellesskap i nærmiljøet. Seinere, når de profesjonelle overtok gjennom mediene, ble kravene større, og amatørene ble forsiktigere med å stå fram. Den lille fortellingen om spilledressen til bassisten, ble et muntert og tidstypisk glimt tilbake til hvalfangertida i Vestfold. På nedtur var den norske sjømannen, Thore Vangs bestefar, innom Cape Town og bestilte skreddersøm av mørk dress; på oppturen fra hvalfeltet var han noen måneder seinere igjen innom Cape Town, denne gangen for å hente den ferdigsydde dressen. Godt håndverk varer, dressen er fortsatt i bruk! Melodier og allsang bidro til at mange denne kvelden mimret tilbake til dansefestenes glanstid på ungdomslokalene. Et lite dikt, framsatt som hyllest til Myrvang-lokalet slik ungdommen opplevde umiljøet der før 1940, ga et godt inntrykk av hvor viktig denne arenaen var for ungdommen den gang, lenge før TV-alderen og den rivende utviklingen stadig ny teknologi for musikkformidling. Den gamle sveivegrammofonen ble etter hvert avløst av elektrisk platespiller, og seinere kom kassettspiller og walkman, CD-spiller og discman som gjorde musikken til allemannseie og tilgjengelig overalt. På ett av de musikalske innslagene ble det også gitt eksempel på temperamentsfullt sigøynerspill med sterke og til dels brå vekslinger i det musikalske uttrykket. Programmet som kvartetten gjenskapte denne kvelden, inneholdt varierte stemninger og vekket til live gamle minner fra en tid da populærmusikken hadde et sterkere melodiøst preg enn mye av det som i vår tid er moderne og populært blant de unge. At publikum satte stor pris på kvartettens program, viste den stående applausen i etterkant. På ny fikk vi oppleve en ekte lokalhistorisk kveld. Velsmakende kaffe og kringle ble tryllet fram av en dyktig stab i arrangementskomiteen. På ny ble det bekreftet at interessante lokalhistoriske temaer ofte ligger i det nære, og gjerne understøttes av en ekte personlig formidling. Kveldens program hadde begge disse trekkene, ekte spille- og formidlerglede som i rikt monn smittet over på oss som tok del og ble beriket. Referent: Gretha Holtan Folkestad |
Tirsdag 21. Februar ÅRSMØTE |
Øyvind Thorsen kåserer Stokke Bygdetun kl. 19.00 Årsmøtet samlet flere enn 100 personer på Stokke Bygdetun. Det vil si at møtelokalet igjen var smekk fullt. De første hadde møtt fram nærmere tre kvarter før møtestart. Det er kanskje bra at ikke alle ca. 870 medlemmer kommer samtidig! Vår kjente kåsør, Øyvind Thorsen, ga til beste et kåseri som moret forsamlingen kostelig. Latteren satt nærmest permanent i veggene. Øyvind er født i Stokke og oppvokst på Nøtterøy, så han vet hva han snakker om når det gjelder vår lokalhistorie. Ikke minst takket være mange besøk hos besteforeldre på Skåum. Hjemmet på Stokke brant med den følge at familien flyttet til Nøtterøy. Dermed kunne han svømme til Stokke. Hans muntre observasjoner og livsvisdom favnet imidlertid mye mer enn det lokalhistoriske. Etter en times topp underholdning kunne alle frammøtte hygge seg med kaffe og kaker og fortsette praten ved bordene. Alle har stor glede av det sosiale samværet som møtene i Historielaget gir anledning til. Årsberetninger, regnskap og valg ble godkjent ved akklamasjon og styrets forslag om å øke kontingenten f.o.m. 2013 ble også møtt med akklamasjon. Lagets primære oppgave er å virke som støtteforening for Stokke Bygdetun, og vi går nå formelt inn som hovedsponsor med kr. 25.000 årlig i tre år. Valget var godt forberedt av valgkomiteen, og det kom ingen benkeforslag. Svein-Erik Bergsholm fortsetter som leder etter å ha innehatt vervet siden 2001. De andre valgene bar også sterkt preg av gjenvalg. Styret har denne sammensetningen: Øystein Hov (nestleder og kasserer), Gretha Holtan Folkestad (sekretær), Erling Halvorsen og Knut Husum (styremedlemmer). Sverre Aasen leder vår sentrale komité, arrangementskomiteen. Referent: Svein-Erik Bergsholm |
| Tirsdag 20. Mars | Gamle postkort og frimerker stemplet i Stokke Ta med kort v/ Jan Ove Fossnes Stokke Bygdetun kl. 19.00 REFERAT FRA MEDLEMSMØTE I STOKKE HISTORIELAG 20.03. 2012: Posthistorie og lokalfilateli. På marsmøtet i Stokke Historielag presenterte Jan Ove Fossnes som var kveldens foredragsholder, deler av sin rikholdige samling av postkort, brev og poststempel fra Stokke. Allerede i guttedagene i Melsomvik startet han med å samle på frimerker, og som samlere ofte gjør, spisset han hobbyen slik at han etter hvert spesialiserte seg på det som i samlerkretser kalles hjemsteds-filateli. Dette feltet omfatter frimerkestempel, brev og postkort fra ett bestemt sted, gjerne knyttet samlerens hjemsted, i dette tilfellet Stokke. Fossnes fortalte at i vår tid omsettes slike samlerobjekter oftest på auksjoner på Internett. Prisen for enkeltobjekter er avhengig av hvor mange som kappes om tilslaget, altså er det markedskreftene som råder; en godbit blant samlere kunne fort komme opp i 1500 kr. Som samler av Stokke-objekter, kunne Jan Ove Fossnes fortelle at visse poststempel fra kommunen var sjeldnere enn andre. Fra Stokke og Sørby ble det sendt relativt mer post enn fra de mindre tettbygde områdene som sognet til poststeder som f. eks. Vennersborg, Vennerød og Fossheim. Stemplene skiftet tidvis dessuten navn og karakter, slik at det som folk i dag kjenner som Fossnes, på tidligere tidspunkt ble stemplet med Fossnes i Jarlsberg; dette stempelet var av de mer sjeldne å få fatt i, kunne foredragsholderen røpe. Stokkes eldste poståpneri var fra 1865 og lå i Melsomvik. Etter hvert kom det til nye posthus eller brevhus som det også kunne hete. I sin tid ble det sendt post fra Stokke sentrum, fra Fossheim ved Elverhøy, fra Vennersborg litt sønnafor Vennerød som var tilknytta butikken til Oskar Gallis. Det kom brevhus på Sørby og på Fossnes, på Vennerød og Veierland, ja, også på Hogsnes, et brevhus som seinere gjenoppsto som Vear postkontor. Den gamle betegnelsen brevhus dekket det vi i dag kaller post i butikk; ringen er altså sluttet i og med at posttjenester på ny knyttes til en butikk, slik ordningen var midt på 1900-tallet. Fra sin samling viste Jan Ove Fossnes fram gamle skillingsfrimerker poststemplet i Melsomvig; det er kun fra dette ene poståpneriet at skillingsmerkene kom. Da de andre poststedene i Stokke kom til, var det øresfrimerker som gjaldt; skillingsfrimerker gikk ut av bruk midt på 1870-tallet. Det eldste brevet i samlingen til Jan Ove Fossnes, var et prestebrev fra 1777 prydet av sirlig håndskrift og sendt til Drammen. Når det gjelder motiv for postkort, er det oftest kirker, jernbanestasjoner og sentrumsbebyggelser som dominerer. På 1950-tallet startet imidlertid Widerøe sine luftfotograferinger. Da var det mulig å kjøpe flyfoto av eiendommen sin, eventuelt få bildet mangfoldiggjort som postkort. Noen større gårder i Stokke har kostet på seg postkort fra denne perioden. Av stempelkuriositeter fikk vi høre om sidestempel, det vil si et parallellstempel som ble påført av postkontor nr 2 som var mellomstasjon for sendingen. For eksempel ble postlagte brev fra Fossheim videresendt via Sem, naturlig nok slik veiforbindelsen var. Også postlagte brev fra Sørby gikk tidligere om Sem, men gikk etter hvert om Stokke etter at jernbanen overtok frakt av post. Av anekdoter fra publikum fikk vi høre om en legendarisk postombærer som het Søren Berg, han gikk til fots med post to ganger i uka hele veien fra Stokke og til Fossheim, inntil han sluttet som postbærer i 1918. Poståpner Haug på Stokke hadde mange døtre, når det gjaldt yrkesvalg gikk flere av dem i sin fars fotspor. Én datter var knyttet til posten på Nøtterøy, en annen var ansatt på Eik, en tredje på Teie, og selvsagt var det en Haug-datter som videreførte familietradisjonen på Stokke, nemlig Erna Abrahamsen, som altså var født Haug. Underveis i kveldens program ble det tid til kaffe og kaker og en hyggelig prat ved bordene. Det var flere blant de frammøtte som kom med gamle kort fra egne samlinger, kort som de fikk kveldens foredragsholder til å vurdere. Gamle postkort viser i høy grad hvordan bebyggelsen har endret seg både i Melsomvik og andre steder i kommunen; samtidig avslører stemplene gammel posthistorie. Portotakster, frimerkemotiv og stempeltyper er en ting, noe annet er navn og plassering av de mange postkontorer og brevhus som gjennom tidene mottok, stemplet og sendte post til og fra Stokke. litt sønnafor Vennerød I dag fins det ikke ett selvstendig posthus i kommunen! Utviklingen går i spiral, brevhus er nå tilbake som post i butikk. Kveldens foredragsholder, Jan Ove Fossnes, ga oss glimt inn i en samlerverden som gjorde oss mer observante både på postkontorets navn og stempeltyper som har vært i bruk. I tillegg fikk vi gjennom postkortene fotoglimt fra en tid som var; både Stokke stasjon og Stokke sentrum har gjennomgått store forandringer på 100 år. Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 17. April | En ny vikingtid med Osebergskipet Lysbildeforedrag v/Geir Rørvik Stokke Bygdetun kl. 19.00 Nytt Oseberg-skip på beddingen Stokke Historielag hadde Geir Røvik som foredragsholder på aprilmøtet; han er daglig leder og sitter i styret for stiftelsen som bygger kopi av vikingskipet fra Slagendalen. Fra sin sentrale posisjon kunne han fortelle om stiftelsens utvikling fra idé til realisering, om prosjektering og forhåndsstudier av små og store element av det opprinnelige materialet, som nå bevares som nasjonsklenodier i hovedstaden. Ikke nok med det, da Oseberg-skipet i sin tid ble gjenfunnet i 1903, meldte det seg mange utenlandske interessenter som ønsket å kjøpe det store arkeologiske funnet som Oskar Rom fant på gården sin. British Museum og en utsending fra den russiske tsar var blant de interesserte. Heldigvis for Norge ble det Fritz Treschow som betalte for funnet og deretter skjenket det til den norske stat; slik fikk nasjonen selv hånd om funnet. Stiftelsen som nå er i sluttfasen av gjenoppbyggingsprosjektet, har som formål å lage et levende museum der aktivitet og engasjement står sentralt, og hvor nye generasjoner kan få vekt interesse og gjennom det lokkes til medvirkning, slik for eksempel Oseberg-speiderne gjør. Forskning og formidling er sentrale element i prosjektet. Lojalt fortalte Røvik om alle støttespillerne, fra kommune og fylkeskommune til firmaer og enkeltpersoner som har bidratt med midler og innsats. Uten dugnad og dyktige håndverkere med sans for jernalderteknikker, ingen ekte rekonstruksjon. Med samme utstyr som vikingene rådde over, og med de samme teknikker som vikingene kjente til, har det reist seg et stolt skip på Lindalplan. For byen og fylket kan dette bli som en sølvknapp i Vestfold-vesten, noe som trekker turister og smaker av autentisitet. Statistikk viser nemlig at Vikingskipsmuseet på Bygdøy er det nestmest besøkte turistmål i landet med ca 430.000 pr år. Om noen av disse i framtida oppsøker Oseberg-kopien i Vestfold, kan det fungere som en viktig turistmagnet. I minste detalj har stiftelsens deltakere studert Oseberg-skipets mange deler; gjenstander er scannet og erfaringer er hentet fra den tidligere rekonstruksjonen, kalt Dronningen, som ble sjøsatt i mai 1987, men som viste seg lite sjødyktig da det ble utfordret av vind og fart på sjøsettingsdagen. Den nye kopien er justert slik at det mestrer bedre fart og krenging; på dette feltet har Marintek i Trondheim vært til uvurderlig teknisk hjelp under modellutprøving av skroget. En spesiell utfordring har vært å skaffe materialer av rett dimensjon og kvalitet. Eiketrær er skaffet fra våre danske naboer, der langsiktig skogspleie vies større oppmerksomhet enn her til lands. Norsk varmekjær løvskog fins nok, men ikke så godt ivaretatt når det gjelder vekstkår. Hva sies om planmessig dyrking av skyggetrær som hindrer at hovedtreet (dvs naboen) av eik, som planlegges brukt til skip, hindres i å danne for mange greiner? Eldste stokken i materialet er faktisk 299 år gammel! Stokker skal klyves ved hjelp av kiler, moderne sagbruk gjelds ikke her! Forutsetningen for vikingenes mangehånde ekspensjon basert på skipsfart med tilhørende utferdsmuligheter, ligger i jernalderens tilgang på jernmalm og muligheter for smiing av verktøy. Stiftelsens leder viste derfor fram verktøy som ble brukt i rekonstruksjonen, som nysmidde økser etter gammelt mønster, jernnagler og hvalbarder som på 800-talelt ble nyttet som bindematerialer. Geir Røvik mente Stiftelsen nytt Oseberg-skip for tida var de som hadde den best fungerende samlinga av verktøykopier fra jernalderen! I tillegg til det pågående prosjektet fortalte Røvik også om det rike utstyret med de mange gjenstander som fulgte med de to døde kvinnene i det opprinnelige Oseberg-skipet. Hest og hunder, vogn, sleder, mange med praktfulle utskjæringer, segl og andre tekstiler hørte med til det svært velutstyrte skipet som ble bygd i 820 og satt i haug i 834. Ettertidas studier har fundert mye på hvem disse to kvinnene var; sikkert er det at de ikke har vært gjennomsnitts-personer, men derimot personer av høy byrd og stor betydning, iallfall den ene. Kan det ha vært en volve eller kvinne som forvaltet datidas religiøse seremonier og derfor ble forbundet med magi? Kåre Holt er blant dem som litterært har brukt sin fantasi på dette stoffet. Geir Røvik mente at Oseberg-skipet burde bli det første av flere rekonstruksjoner. Både Tune-skipet og Klåstad-skipet bør får den samme ære. Slik sett kan Viken få tilbake noe av den prakt som i sin tid ble fraktet til hovedstaden, hvor de i dag fyller sin plass som riksklenodier, i tillegg til at de står på lista over verdensarv UNESCO mener det er viktig å verdsette. Vestfold har ingen skipsverft i drift lenger, trass i stolte tradisjoner. Nå bygges det imidlertid gammelt nytt i gamle Tunsberg; og kanskje kommer kongen når klenodiet skal sjøsettes 20. juni i år? Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 24. august | Rusletur fra Fjellvang lokale, Løke. Erling Halvorsen tar oss nok en gang med på tur. Frammøte på Fjellvang kl. 1800. Utstyr deg for kafferast LANGS GJENGRODDE STIER TIL ATTLAGDE TUFTER I VESTRE SKJEE . Med utgangspunkt i Fjellvang-lokalet på Løke i Vestre Skjee, startet Stokke Historielag sesongen med en rusletur ledet av Erling Halvorsen. Et lett høstregn skremte ikke bort de ca 25 deltakerne. Fjellvang-lokalet ble på initiativ av Johan Liverød bygd på dugnad av Skjee bondelag på slutten av 1950-tallet. I dag eies og drives stedet av Løke og omegn grendelag. Lokalet brukes til grendelagsmøter og andre bygdetilstelninger som tradisjonelle basarer og juletrefester. I tillegg kan enkeltpersoner leie seg inn til private markeringer av ymse slag. Fra Fjellvang er det av grendelaget lagt opp korte turløyper i nærområdet. Til disse har grendelaget utarbeidet oversiktskart med markeringer og tilhørende informasjon om severdigheter langs stiene. Instruktive opptrykk tilbys den glade vandrer; det er til og med laget CDer hvor det samme materialet er lagret digitalt. Er laptopen med på tur, kan du klikke deg inn på kart og rutebeskrivelse undervegs! Historielagsmedlemmene gikk alle uten bærbar datamaskin, men ble likevel godt informert undervegs av Erling Halvorsen, selv Løke-beboer og kjentmann på turen. På enkelte steder var det i tillegg til turleders orienteringer, satt opp instruktive plakater i terrenget. Hva har så Løke-sti nr 1 å by sine turgåere? Langs en tidligere skiløype anlagt med STUI-midler, passerte vi rester av en bekkekvern. Det fantes mange slike i områder der bekkevann utrustet gårder med en lett tilgjengelig energikilde til drift av mindre kornkverner for gårdsbruka i nærheten. Oftest er det murrester som skimtes langs bekkefaret. Selve kvernsteinene har ofte havnet nærmere våningshuset på gården, hvor de ofte har blitt brukt som stødige hagebord. I tillegg bringer kvernsteinene med seg et tilskudd av nostalgisk atmosfære knyttet til minner om gamle driftsmetoder. Også på andre måter fant vi spor i jord etter menneskers strev og tegn på tidligere tiders tunge tak. Rydningsrøyser ligger som monument over fordums nydyrking og rydding av jorder. Nå hviler steinrøysene mosegrodd sitt stille liv under høye trekroner, skogen tar rydningsplassene tilbake. Mennesker sleper ikke lenger stein fra små jordlapper for å dyrke jorda, slik de måtte i farne tider. Den gang de beste jordene nærmest gården måtte brukes til korn og andre krevende vekster, utnyttet man skogen med sine teiger til beiteområde for kuer sommerstid. For å slippe å dra dyra lang vei hjem til hovedbølet, bygde man ofte sommerfjøs i skoggrensa. Så var det enklere å få den som skulle melke, til å ta turen oppom sommerfjøset når alternativet var å drive hele kubølingen til gårds to ganger i døgnet til melking. Ofte var det en unge i framslengsalder som fikk melkeoppdraget; noen husker fortsatt slike oppdrag ved sommerfjøset, fortalte Halvorsen. Rester av tidligere sommerfjøs var det flere av på denne turen, men sporene er små for materialene til sommerfjøsa var enkle og trevirket er for lengst smuldret bort. Steintufter er det som varer og fortsatt kan spores i terrenget. Gamle driftsmetoder knyttes ikke bare til nødtørftig matproduksjon, på vandringen tok Erling Halvorsen oss med til en gammel humlehage. Humleblomsten ble brukt til ølbrygging. I følge bygdeboka til Lorens Berg, var det humlehage på Nedre Løke så langt tilbake som midt på 1600-tallet! Halsstarrig fortsetter etterkommerne av de gamle humleplantene sin oppadstrebende klatring langs stammer og knauser; få som passerer vet nå at dette var en dyrkingsspesialitet som går langt tilbake i historien. Skogen har alltid gitt viktige tilskudd til gårdsinntekten. På rusleturen var vi innom restene etter ei gammel kullmile. Her har man brent trevirke og framstilt trekull, et materiale brukt til utvinning eller bearbeiding av metall. Kullmila syns som en rund formasjon av jord som omkranser kullgropa som har tjukke lag av aske i midten. Turdeltakerne undret seg undervegs over hvor mange spor av fordums virksomhet som dukker opp på en liten runde i et avgrenset område av ei lita grend i Stokke. Er kjentmannen orientert, og har forfedrene fortalt litt, kan det være mangt å observere på en kort rusletur i nærmiljøet. Løke grendelag inviterer flere til å benytte stiene og informasjonen som er samlet! Ref. Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 21. september | Triste skjebner-statsministere fra Vestfold. Foredrag ved Einar Aaraas. Stokke Bygdetun kl.1900. NORGES FØRSTE STATSMINISTER KOM FRA STOKKE. Temaet for Stokke Historielags septembermøte var statsministre med Vestfold-tilknytning. Foredragsholderen, journalist Einar Aaraas, har det til felles med to av statsministrene fra fylket, at han vokste opp på Nøtterøy. Aaraas var i perioden 1967-92 journalist med Stortinget som spesialfelt. Dermed har han mer enn de fleste hatt nærkontakt med det politiske liv i og omkring Stortinget. Med dette som utgangspunkt, øste han av sine rike kunnskaper om statsministrene og deres posisjon i det politiske liv i landet. Aaraas samlet sine presentasjoner av statsministre med Vestfold-tilknytning under overskriften ”triste skjebner”. Av de i alt 34 statsministre Norge har hatt fra tittelen ble innført i 1873, har 8 enten kommet fra Vestfold, eller i kortere eller lengre tidsrom hatt tilknytning til fylket. Av disse 8 mener Aaraas at 5 fikk en trist sorti eller avslutning på sin statsminister-karriere. Den aller første statsminister Norge fikk, Frederik Stang, var født på gården Nordre Råstad ved Akersvannet i Stokke. Faren kom til fylket som fersk jurist etter studier ved universitetet i København og fikk sin første stilling som sakfører i Tønsberg. Siden juristen ikke hadde bra nok karakter til direkte å kapre seg en stilling i embetsverket, måtte han slik systemet da var, fungere som prokurator (sakfører) i provinsen før han kunne håpe på bedre stilling. Det skjedde da juristen fikk sorenskriverembetet i Ryfylke, og familien flyttet vestover. Om faren var haud-kandidat, var sønnen av de skarpere juristene som nå fikk utdannelse ved Det kongelige Fredriks universitet i Kristiania. Frederik Stang fikk umiddelbart stilling som dosent i jus ved universitetet. Etter hvert skrev han standardverket om grunnloven. Med en murstein på 650 sider gjennomgikk Stang de juridiske sider ved Norges grunnlov. Deretter gjorde han en rask karriere og ble utnevnt til høyesterettsadvokat, ble regjeringsadvokat og kom med i det politiske liv; 37 år gammel fikk Stang statsrådspost med et stort ansvarsområde. Både samferdsel, næringsvirksomhet, helsestell og kommunene hadde Stang statsrådsansvar for. Dermed kom han til å få stor innvirkning på sentrale felt av nasjonens utvikling siste halvdel av 1800-tallet. Blant Stangs tiltak kan nevnes bygging av jernbane og oppretting av telegrafvirksomhet. De fineste fasader har som kjent sin bakside; Frederik Stang var en mann med sterk innflytelse, så sterk at han etter hvert ble noe enerådig. Dette førte til gnisninger mellom han og kongen og han og stortingsmennene; Bjørnson, selv ihuga Venstre-mann, skrev sin nidvise om Stang. I framveksten av parlamentarismen som bygger på at regjeringens statsråder må søke politisk støtte i stortingsflertallet, vant Venstre-partiet fram, og Stang måtte gå av som statsminister; en trist sorti med andre ord. Stortinget som den gang etterprøvde regjeringens framlegg til pensjon for den avgåtte statsministeren, reduserte den foreslåtte årspensjonen til Stang med 50 % som en siste hilsen! Rett skal være rett, i ettertid er Stokke-mannen Frederik Stang omtalt av Rune Slagstad i De nasjonale strateger, som en av to lederprofiler som rager over alle andre de seineste 200 åra. Men politisk teft og strategisk ledelse går ikke alltid parallelt. Uansett er Frederik Stang, ”barnefødt” i Stokke, en statsminister som har hatt stor innflytelse på nasjonens utvikling i en viktig nasjonal og samfunnsmessig omstillingsperiode, i følge Aaraas. Av de andre Vestfold-statsministrene, trakk Aaraas fram Christian August Selmer med en relativt svak Vestfold-tilknytning siden han bodde i Skoger, som da var del av Vestfold fylke. Av kong Oskar 2. fikk Selmer i mandat å hindre at statsrådene skulle ha adgang til Stortinget og være avhengig av stortingsflertallet for å få sine saker igjennom. Selmer lyktes ikke, med motstandere som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson ble overmakten for stor. Venstre vant fram, og parlamentarismen som politisk system ble innført i 1884. Som sluttstrek på statsministerkarrieren, ble Selmer stilt for riksrett av et Venstre-dominert stortingsflertall for å ha nektet å følge Stortingets vedtak. Også en trist sorti. Johan Sverdrup framstår som en ruvende skikkelse i norsk politikk. Som sønn av driftsbestyreren først på Jarlsberg Hovedgård, dernest hos Treschow på Fritzøe, hadde Sverdrup en solid forankring i fylket. Faren startet i sin tid Norges, ja, Skandinavias første landbruksskole på gården sin Nedre Semb i Borre. Etter at sønnen Johan fikk sin jurist-utdanning, vendte han tilbake til Vestfold som sakfører i Larvik, fikk ordførervervet og ble valgt til Stortinget for Larvik og Sandefjord.br> Som Venstre-mann, greide Sverdrup det kunststykke å skape allianse mellom bondeopposisjonen og middelklasseborgerne i byene. Dette sikret flertall til Venstre ved valget 1882, noe som igjen vippet Selmer av statsministertaburetten. Sverdrup står dermed som den som fikk æren for innføring av parlamentarismen, med tilhørende svekkelse av embetsstandens posisjon i norsk styringsverk. Heller ikke Sverdrup fikk en vellykket avslutning på sin statsministerkarriere; Venstre-alliansen slo sprekker, og Sverdrup mistet makten. Neste statsminister med svak Vestfold-tilknytning var Francis Hagerup, født på Apenes i Horten, opprinnelig navn på et gårdsbruk i Borre, i følge Aaraas. Alt som 5-åring flyttet Francis Hagerup til Trondheim. Som 42-åring ble Hagerup som Høyre-statsminister satt til å føre en mildere forhandlingslinje med svenskene enn Venstre-partiet hadde stått for. Forhandlingene mislyktes, men Hagerup var statsminister i to perioder inntil han ble utkonkurrert av Christian Michelsen som også var Høyre-mann. Etter 1905 var Francis Hagerup politisk død. På ny en trist sorti. Neste Vestfold-statsminister var Abraham Berge, opprinnelig lærer fra Lyngdal i Vest Agder. Berge kom til Vestfold som amtmann (nå fylkesmann) for Jarlsberg og Laurvigs Amt og bosatte seg på Nøtterøy. Som pensjonist ble Berge finansminister i Otto Halvorsens regjering. Da stasministeren plutselig døde, rykket Abraham Berge opp i statsminister-posisjonen i 1923. Ett år seinere gikk han av etter å ha stilt kabinettspørsmål for å få opphevet brennevinsforbudet, primært for å sikre staten avgiftsinntekter. Verre var det at han i ettertid ble stilt for riksrett, han også, da det kom fram at regjeringen på Statens vegne hadde satt inn 25 millioner for å støtte opp om en kriserammet bank. Dette ble gjort uten at regjeringen hadde sikret seg Stortingets godkjenning for bevilgningen. På grunn av at noen tiltalepunkt i saken var foreldet i følge jusen, ble Berge og hans regjeringskollegaer frikjent. Likevel, på ny en trist sorti for en statsminister med Vestfold-tilknytning. Oskar Torp er neste statsminister med tynn Vestfold-tilknytning. Også han var oppnevnt som fylkesmann for Vestfold, etter tidligere å ha vært ordfører i Oslo og stortingsmann for Arbeiderpartiet. Undervegs i funksjonstida som fylkesmann, ble Torp anmodet om å stille som stortingskandidat for Arbeiderpartiet i Vestfold. Slik kom han i stasministerposisjon, rett nok holdt hardt i tømme av redaktør Martin Tranmæl, daværende redaktør for Arbeiderbladet og mektig mann i Arbeiderpartiet. Etter krigen ble Torp detronisert av Einar Gerhardsen; slik fikk også han og en grå avslutning på sitt politiske liv. Nestsiste statsminister med Vestfold-røtter, er Trygve Bratteli, fattiggutten fra Nøtterøy som i de harde trettiåra startet sin politiske løpebane med et sterkt klassekamp-perspektiv. På grunn av motstandsarbeid under okkupasjonsåra 1940-45, ble Bratteli satt på Grini og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Sterkt redusert etter fangetida, ble Bratteli fraktet hjem i en av de hvite bussene og trådte i etterkrigsåra fram i det politiske liv. I en lang periode fram til midt på 1960-tallet fungerte han som Einar Gerhardsens kronprins og ble en sentral talsmann for opposisjonen etter at Gerhardsen-epoken var over og de borgerlige overtok regjeringsmakten. Tross sin tilknappede væremåte og en sammensatt karakter, nøt Trygve Bratteli stor respekt i det politiske miljøet; ikke minst blant journalistene ble han beundret for sine sylskarpe politiske analyser. Bratteli gikk av som statsminister da han stilte kabinettspørsmål etter EF-avstemningen i 1972, men kom tilbake som statsminister i 1973. Siste åra av sitt politiske liv var Bratteli sterkt svekket dels av seinskader etter oppholdet i konsentrasjonsleiren under krigen. Altså en litt grå avslutning på en politisk løpebane, slik Aaraas vurderer det. Brattelis ettermæle er imidlertid lysende om en husker Magne Skodvins framstilling i et TV-intervju der spørsmålet var hvem historikeren Skodvin vurderte som Norges fremste statsmann. ”Eg ville ha sett Trygve Bratteli på fyrsteplass. Og så ville eg ha kumulert han!” sa Skodvin. Siste skudd på Vestfold-greinen av statsministerstammen, er Jan Peder Syse, også fra Nøtterøy. Selv kokketerte han med at han representerte Sydstats-Høyre, og slik sto for en mørkeblå politisk linje i partiet. På Stortinget ble Syse etter hvert leder av justiskomiteen og utnevnt til industriminister i 1983. Høyre-leder var han fra 1988. Etter at de borgerlige dannet samarbeidsregjering i 1989, ble Syse statsminister fram til 1990 da regjeringssamarbeidet sprakk fordi Senterpartiet trakk seg ut på grunn av EU-saken. I tillegg kom skriverier om mangelfullt regnskap i et lite eiendomsselskap Syse hadde, og det ble politisk bråk om saken. Altså, heller ikke Syse fikk noen blid avslutning på sin statsministerkarriere. Gjennom en fengslende framstilling krydret av personlige kommentarer basert på et nært forhold til det politiske liv i Stortinget, lyktes Aaraas i å få publikum med på en interessant framstilling av statsministre med Vestfold-tilknytning. Som vanlig ble møtet i Stokke Historielag avsluttet med trivelig matøkt der både kaffe og kringle smakte godt! Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 26. oktober | Gamle gravskikker i Vestfold. Foredrag ved Helge Klingberg. Stokke Bygdetun kl. 1900. Møte i dag er avlyst pga sykdom. |
| Tirsdag 23. november | Fra krig til fred, våren 1945. Foredrag og filmfrsmvisning ved Arne Karlsen Nedrelien. Arnadal menighetshus kl.1900 Krigsminner fra Arnadal i Stokke Arnadal-bygda tok vel imot Stokke Historielag da høstsesongens siste møte ble avholdt i den nye kirkestua som er bygd i tilknytning til sognekirken. Kveldens foredragsholder var Arne Karlsen Nedrelien, arnadalspatriot som denne kvelden formidlet minner fra okkupasjonsåra 1940-45, som han opplevde som skolegutt. Under overskriften “Fra krig til fred – våren 1945” trakk han fram minner basert på egne erfaringer, især knyttet til det siste krigsåret. Hvordan preget krigen hverdagen for gutten i Arnadal? På det helt konkrete plan ble det matmangel; især importvarer som kaffe, te og sukker, men også margarin, smør, og mel. Fra høsten 1944 var det heller skrint med varer i Alfa Groruds butikk på Fossheim. Visse matminner sitter sterkt, som lukta av fiskekaker lagd på pulver fra oppmalt håfisk. Det kunne like godt hett amoniakk-kaker som fiskekaker, etter hvordan de luktet når de ble stekt, mente foredragsholderen. Kostholdet baserte seg ellers mye på poteter, kålrabi og grovt brød. Så fikk en heller greie seg med “Norkaf” som kaffe-erstatning eller nypete trekt på “C-Nok”, et nypeprodukt som visstnok fortsatt eksisterer! God såpe manglet en også, det gikk på B-såpe med innblanda sand. Rasjonering og varemangel ga seg utslag på mange vis. De første krigsåra var det mange huseiere som startet husdyrhold og hadde såkalt villagris i hagen. Fettmangelen gjorde at datidas ideal var gris med tykkest mulig spekklag, altså nokså ulik vår tids idealgris. Men ettersom matmangelen steg, ble det mindre tilgang på dyrefor også, dermed forsvant villagrisene fra boligkvarterene. Ellers var folk på bygdene oftest bedre stilt enn folk i byene når det gjaldt tilgang på mat; på landet var det iallfall bønder å spørre. Informasjonstilgangen var temmelig begrensa. Avisene var til dels dirigert, eller iallfall sterkt kontrollert av okkupasjonsmakten, desto større lit satte folk til den illegale pressen. Det verserte opptrykte illegale nyhetsark som ble distribuert i hemmelighet med beskjed om at de var tilgjengelig 24 timer før de skulle leveres videre til andre “abonnenter”, mintes foredragsholderen. Da tyskerne konfiskerte private radioapparat, ble det stille i stuene i de tusen hjem. Noen var dristige nok til å ha skjulte apparat på hemmelige steder, hvor de stakk seg ut og lyttet på London om kveldene. Bombinger av regionale mål i Vestfold satte naturlig nok store spor i et guttesinn. I Sandefjord var det først et mindre raid, deretter ble Framnes bombet; i Horten bombet de Verven. Størst inntrykk gjorde Vallø-bombinga der mange liv gikk tapt. Den illegale motstanden økte etter hvert som “gutta på skauen” ble bedre organisert. I følge foredragsholderen var det dessuten mange unggutter som stakk av fra innkalling til AT (Arbeidstjenesten), der tyskerne innrullerte norske unggutter over en viss alder dersom de ellers ikke var i fast arbeid. Mange sa de hadde hogstarbeid, slik ble det til at de samlet seg til illegal motstand fra en rekke koier spredt rundt i skogene. Men motstandsgruppene levde et farlig liv; tyskerne voktet området, hadde lyttestasjoner og kunne peile inn radiosendere som var i virksomhet. Okkupantene hadde dessuten sine lokale norske hjelpere som lusket rundt og rapporterte inn mistenkelige bevegelser og aktiviteter. I Larvik lå fylkets Gestapo-sentral. Hit gikk det telefoner av stor betydning. Som et mottrekk ble det laget en lyttestasjon hvor norske motstandsfolk, mange kvinner, lyttet på tyske telefonsamtaler og varslet norske motstandsgrupper som kunne bli rammet av tysk militær avsløring med påfølgende fakking, fengsling og straff. Lyttestasjonen i Larvik var av vital betydning for fylkets motstandsfolk, mange kom seg unna takket være de som lyttet på tyske telefonlinjer og dermed kunne varsle de impliserte. Siste del av Arne Karlsen Nedreliens bidrag var visningen av en kommentarfilm fra en minnemarkering holdt våren 1995 på Gjelsås, et område nær Grorud-vannet i Arnadal. Markeringen inngikk i 50-årsmarkeringen av fredsvåren 1945. Gjelsås-markeringen som innbefattet avduking av en minnebauta, ble holdt her fordi et slipp med utstyr tiltenkt norske, lokale motstandsgrupper ble sluppet fra engelske fly nettopp i dette området den 20. april 1945. Slippet hadde navnet ”Operasjon Palme”, og blant de involverte var Stokke-karene Oddvar Aass og Harald Storvik, som begge var sentrale intervjuobjekt i filmen, sammen med slippleder Arne Evensen fra Kodal. Slippet inneholdt først og fremst våpenutstyr og viktig sambandsutstyr som radiosendere, men også rasjoneringsvarer som sigaretter, matvarer og sogar dopapir. Arne Karlsen Nedrelien husket godt hvor populært det var blant guttungene å samle på aluminiumsstrimler som ofte ble sendt ned fra allierte fly på slipp-oppdrag. Strimlene tjente til å forstyrre tyske radarmottak. Noen strimler havnet som selvlagd julepynt på norske juletrær, og blant tilhørerne denne kvelden var det personer som fortsatt hadde denne julepynten som konkrete minner fra farne krigsår. Fortsatt er det personer med egenerfarte og sterke krigsminner som kan fortelle autentiske opplevelser fra det som etter hvert må betegnes som fjerne okkupasjonsår, slik Arne Karlsen Nedrelien gjorde denne kvelden. Fortsatt gjør det inntrykk på etterkrigsgenerasjoner å høre selvopplevde minner, blant annet fra Lai Thorsen som selv var deltaker i vestfoldsk motstandsgruppe lokalisert til Griniseter i Breimyrs-området i Lardal, der et slipp var varslet 26.12. siste krigsvinteren. Fordragsholderen fortalte at det i perioden fra september 1944 fram til freden våren 1945, i alt gikk tapt 31 allierte fly i forbindelse med innflyvninger av materiell til norske motstandsgrupper. Liv gikk tapt, også Arnadal mistet menn; Reidulf Larsen, 23-årig “skaugutt”, ble skutt 14 dager før frigjøringen. Slikt satte spor i lokalbefolkningen og guttesinnet som Arne Karlsen Nedrelien så fint formidlet fra denne novemberkvelden i Arnadal, på møtet i regi av Stokke Historielag. Referent: Gretha Holtan Folkestad |
2011Tirsdag 18.januar |
Storgårder og skippergårder i grenseområdet Stokk-Sandefjord. Foredrag ved Tor Bjørvik. Stokke Bygdetun kl. 1900. Lokal kystkultur skapte trengsel på Stokke Bygdetun. Lokalhistorie fanger folks oppmerksomhet, det viste det store frammøtet på årets første møte i Stokke Historielag. Om globaliseringen brer seg, fins det altså motstrømmer. Kveldens arrangement skapte trengsel på Stokke Bygdetun, og foredragsholderen var Tor Bjørvik, forfatter av en rekke lokalhistoriske bøker og en person med inngående kunnskap om Vestfolds kulturminner. Denne kunnskapen har han blant annet skaffet seg ved å være engasjert i flere Vestfold-kommuners registreringer av kulturminner, slik som den Stokke kommune gjennomførte i 2002. For de som er interessert, kan Stokkes kulturminner avleses på kommunens kart som er digitalt tilgjengelig via Stokke kommunes Internett-sider. Bjørviks tema var omtale med fyldig bildepresentasjon av storgårder og skippergårder i kystbeltet mellom Sandefjord og Stokke, et område hvor velhavende har investert penger fra sjøfartsinntekter i prektige eiendommer med staselige bygninger. Det var særlig i Sandefjords østre del en fant mange av disse gårdene. Tor Bjørvik har utgitt ei rikt illustrert bok om denne delen av Sandefjord. Utgangspunktet for at skippere bosatte seg i dette området, var selvsagt beliggenheten med åpent vann, gode havner med egna dybdeforhold som viktige element når seilskuter skulle bygges. Blant Bjørviks rike bildemateriale av eldre og nyere dato, fantes et svært gammelt bilde av pågående seilskips-bygging i Bogen i Stokke; et svært omstendelig og tidkrevende arbeid basert på datidas knappe hjelpemidler. Seilskuter ble bygd ved mangt et nes langs Vestfold-kysten. Blomstringstida var omkring 1850, perioden før de store skip og skipsverftenes tid. Skippere sto oftest selv for bygging av egne skuter, og det var mange redere med ett skip. Nå var det ikke bare kystbefolkningen som ble involvert i skipsfart og rederivirksomhet. Også bønder fra innsida av raet ble ofte partseiere i seilskuter, kunne Bjørvik fortelle. Når trevirke skulle skaffes, vendte en seg ofte til innlandsbygdene for å kjøpe tømmer. Passet det slik, og hovedinvestorens kontanter ikke strakk til, kunne bonden som leverte materialer, få lønn i form av part i skuta. Slik ble det skipsredere fra innlandsbygdene også. Av gårdene vi ble presentert, kan nevnes Fevang, Mjøløst søndre og Mjøløst nordre samt Skravestadverket (på folkemunne Verket), som hadde saltverk før Vallø fikk sitt. Her residerte minister von Ditten. Ettersom han ikke hadde arvinger, overtok hans gårdsbestyrer og agronom Henry Clasen eiendommen. På mange av disse gårdene bodde det mektige familier med sterke sjøfartsinteresser; Schøyen, Olsen, Bull og Melsom er blant disse. Melsom-familien bodde på Søndre Skravestad, nå er eiendommen i menigheten Smiths Venners besittelse. På nabogården Nordre Skravestad holdt en annen grein av Melsom-dynastiet til, nå er stedet en stiftelse som fungerer som en institusjon for barn. Gården Veien, er en annen Melsom-eiendom som fortsatt er i familiens eie, nå bebodd av 7. skipper i rekka. Langø-gården på Stokke-sida ble i 1939 kjøpt av Sandefjord-mannen Winge-Sørensen, en av konsul Lars Christensens mest betrodde menn. På Langø var det i sin tid en prektig frukthage, og gården hadde mange ansatte som holdt hus i egen sidebygning. Bryggerhus befant seg i husets prektige kjeller bygd på mur av mektig naturstein, i seg selv et bevaringsverdig klenodium og noe som pryder flere av de store våningshusa i området. Mens gården Søndre Sand ligger i Sandefjord, ligger Nordre Sand i Stokke. Gamle fotografier viser at begge gårdene i sin tid hadde våningshus i samme stil. Nå er det bare Nordre Sand som har bevart dette. Her har familien Christensen holdt til siden Anders kjøpte eiendommen i 1905, etter han fulgte sønnen Arthur og sønnesønnen Cato, og nå er det Andreas Christensen som eier stedet. På Sand ligger dessuten Revetals tidligere trevarefabrikk med tilhørende bygninger. Fabrikken er nedlagt og omgjort til ferieleiligheter, privatboligen er nyrestaurert. Bjørvik fortalte at seilskuteskipperne oftest skaffet seg eiendommer der det var mulig å dyrke litt og ha ei ku eller flere, det var tider da selvbergingstanken fortsatt stakk dypt i folks mentalitet. Videre nordover fra Sand ligger gårdene Haugan, Fetja og Bogen. På Fetja bodde fra 1848 Peder Mikkelsen, en seilskutepionér og kompanjong av Svend Foyn. I Stokke huskes Peder Mikkelsen som svigerfar til Mathias Gjein, en av Stokkes sentrale menn og igangsetter av virksomheter i Stokke sentrum. For øvrig var det etter Bjørviks registreringer påfallende at så godt som alle skipperdøtrene selv ble gift med skippere. Var det resultat av antakelsen om at “like barn leker best”, eller slumpetreff og kjærlighet ved første blikk innen omgangskretsen, eller var det kald beregning av foreldre som sørget for å få døtrene godt gift og vel forsørga, undret han seg. Gården Bogen har et ambivalent rykte i Stokke kommune. Etter at kommunen overtok stedet rundt 1890, ble dette bygdas første fattighus. Folk fryktet Bogen, det var ikke stas å komme dit. Etter hvert ble benevnelsen gamlehjem, denne funksjonen hadde stedet fram til 1960-tallet, da alders- og sykehjemmet på Sole ble bygd. Jorda til Bogen-gården er for lengst solgt ut. Bogen er nå en stiftelse der kunstnere kan bo i en etableringsperiode. En av de første beboerne i kunstnerleilighetene kunne fortelle at jordnært, kaldt badegulv og trekk fra gisne vinduer, framkalte lungebetennelse for flere familiemedlemmer første vinteren de flyttet inn. Altså ikke noe luksusnivå på bostandarden i Bogen slik bygningen fungerte da kunstnerne etablerte seg der. For øvrig fins det en samling eldre bygninger som ligger tett i tett i deler av Bogen; Bjørvik omtalte dette som tidligere matroshus, som nå for en stor del er omgjort til sommerhus. Lokalhistorie fenger som sagt fortsatt, nå skal man ikke lenger enn 50 år tilbake før mye er sterkt endret og mange ikke vet hva nær fortid skjuler av lokal historie. Bjørvik håper derfor at flere vil følge i hans fotspor og søke opp steder og registrere lokalhistorie før minnene falmer, går i glemmeboka og forsvinner ut av sagaen. Selv fortalte Tor Bjørvik engasjert fra et begrensa geografisk område som altså hadde historier nok til å holde de over 100 frammøtte lys våkne, inntil kaffegjengen trådte til og bidro ytterligere til kveldens fornøyelser. Referent Gretha Holtan Folkestad |
Tirsdag 15. februarÅRSMØTE |
Restaurering av porselen og steintøy. Foredrag ved Stein Fjeldberg. Stokke Bygdetun kl. 1900. REFERAT FRA FEBRUARMØTET I STOKKE HISTORIELAG Selv om de fleste kjøper nytt servise når det gamle går i stykker, fins det folk som ønsker å reparere porselen og steintøy. Hovedårsaken er at gjenstanden har gått i arv, er gammel og sjelden, eller har spesiell verdi for eieren. Minner skaper følelser, dem skal man ta vare på, og gamle tradisjoner skal holdes i hevd. Slik innledet Stein Fjeldberg kåseriet om sitt eget virke med reparasjon og restaurering av porselen og steintøy. Han hadde med seg eksempler på gamle kinesiske porselensasjetter av typen Famille Rose, som han selv var i ferd med å restaurere; en møysommelig oppgave som krever stor tålmodighet og tar lang tid. Kanskje ikke rart at det er ytterst få som driver denne virksomheten. Oppdragsgivere kan være samlere av gammelt porselen, eller som sagt, personer som bokstavelig talt har fått noen skår i gleden og ønsker å få skaden reparert om det lar seg gjøre. For Fjeldberg er det mye som lar seg gjøre; han har kunder fra hele landet. Oftest er det slått skår av kanten, deretter oppstår lett en stekk som trekker til seg væske eller fett som markerer seg som mørk stripe. Fettet må renses bort før lim kan tilføres; limet må i tillegg tåle høy temperatur og ikke gulne om det skal bli pent. Eventuelle sprekker må fylles med porselensmasse. Deretter påføres maling og eventuell dekor. Til sist glaseres feltet. Restaureringsobjekt som Fjeldberg mottar, kan være gammelt kinesisk porselen importert til Europa, især av hollendere og skandinaver gjennom såkalte Ostindia-kompanier. Porselensproduksjon var som kjent lenge en spesialitet kun kjent i Kina; under keiserstyret var landet lenge stengt for innreise, men handelskompanier skaffet produkter gjennom agenter som brakte varene ut til skip som lå for anker utenfor kysten. I Norge fins det dessuten fortsatt serviser fra Østen kjøpt av sjøfolk på langfart etter 1916, da Kina ble åpnet. Først de siste tiåra har nyrike kinesere selv startet oppkjøp av gammelt Kina-porselen, mens kulturrevolusjonens folk i sin tid knuste mye av det gamle fordi det var forbundet med keisertidas kultur. Etter hvert startet porselensproduksjon i Europa; Meissen i Tyskland var av de eldste fabrikkstedene. Også Norge fikk sin fabrikasjon av dekketøy. Takket være god kvalitet på leireforekomster ble Herrebøe fajansefabrikk etablert nær Halden. Fagfolk kom fra Schleswig-Holstein-området og startet opp i 1758. Kun 20 år var det drift ved Herrebøe. Trass i at rike norske tømmerbaroner satset penger, ble det økonomiske vansker og driften ble avviklet i 1778. Antall bevarte produkt fra Herrebøe-produksjonen er begrenset; desto større er samlerverdien i ettertid. Stein Fjeldberg viste fram en rokokkomugge fra Herrebø. Mugga hadde lys bunnfarge med blå dekor, trolig laget med kobolt fra rike gruver på Åmot i Modum. Muggas verdi var antyda til 100 000 i dagens marked. Bergen hadde sin Brun fajansefabrikk; seinere er det Egersund Fajansefabrikk og Porsgrund Porselen som har bidratt med norskprodusert dekketøy. Stein Fjeldberg åpnet for spørsmål fra publikum og trakk fram gjenstander tilhørere brakte med seg til vurdering. zbr>Trolig finner flere veien til fagmannen som midtveis i livet forlot sin tjeneste for bank og finans til fordel for et sjeldent håndverk som knytter seg til bevaring av estetiske verdier. Et yrkesskifte som i større grad medfører omgang med gjenstander som oftest har høyere affeksjonsverdi enn børsverdi. Etter kåseriet ble det avholdt årsmøte i Stokke Historielag med framlegg av regnskap og årsmelding for laget og de tilhørende stiftelsene, i tillegg til valgkomiteens innstilling til vervfordeling; alt ble godkjent av årsmøtet. Historielagets leder, Svein-Erik Bergsholm, takket avtroppende vervinnehavere for god innsats og delte ut blomster og gaver.zbr>I mellomakten vartet arrangementskomitéen opp med påsmurt mat, kaffe og kaker. Praten gikk og maten smakte for de ca 80 frammøtte. Gretha Holtan Folkestad, referent. |
| Tirsdag 15.mars | Tur til Syd-Georgia. Lysbildeforedrag ved Unni og Anders Aspaas. Stokke bygdetun kl. 1900. Reiseinntrykk fra Syd-Georgia-tur. I fylket vårt erfarer en fortsatt at stoff med hvalfangsttilknytning vekker interesse og gir sterke assosiasjoner, især hos den eldre garde. Da Unni og Anders Aspaas forleden delte reiseminner fra sin Syd-Georgia-tur, var det fullt hus med over 100 deltakere på marsmøtet i Stokke Historielag. Med innledende sang av ”Hvalfangervisa” var tonen satt for kvelden. Først ble emnet satt inn i en ramme av fakta om Syd-Georgia. Unni Aspaas innledet med James Cooks oppdagelse som dannet grunnlag for at øya kom i engelsk besittelse fra 1775; deretter risset hun raskt opp øyas topografi, og presenterte trekk fra øyas dyre- og planteliv. Klimatiske forhold gjør at øya for en stor del er dekket av snø og is; mektige snøkledde fjell og store breer med tilhørende fosser gir Syd-Georgia et norskaktig preg, slik Aspaas opplevde det. Men vegetasjonen er sparsom, det vokser verken trær eller busker på øya. Tussok fins rett nok, en kraftig grassort som vokser i frodige tuster og kan bli opp til 2m høye, tustene fungerer som et ypperlig skjulested for fugler som legger egg. Graset fra tussoken ble i sin tid dessuten brukt som vitamintilskudd for folk som ville unngå skjørbuk, ble vi fortalt. En til dels ugjestmild kystlinje brytes av lune havner, viktige forutsetninger med tanke på anlegg av fangststasjoner som etter hvert ble bygd på øya. Selfangsten i områdene rundt Syd-Georgia ble først på 1800-tallet drevet av engelskmenn, etter hvert utvidet med amerikanske fangstfolk. Skinn og spekk fra sel utgjorde fangstutbyttet; spekket måtte kokes, og etter hvert ble det anlegg på land med store gryter hvor koking av spekk ble utført. Dette har gitt opphav til navnet Grytviken. Selbestanden omfatter to hovedgrupper, elefantsel som - slik navnet antyder- er stor, tung og doven, mens pelssel er en atskillig raskere, men til gjengjeld aggressiv type og ikke så lett å komme ut for, slik Unni Aspaas selv erfarte på turen. Sommerhalvåret i Antarktis går fra oktober til mars, i denne perioden er det åpent hav og tilgjengelige havner på Syd-Georgia; det var dette som ble hvalfangstsesongen da den for alvor kom i gang på begynnelsen av 1900-tallet. Dyrelivet på Syd-Georgia er de siste åra presentert gjennom filmer og naturprogram om pingvinene, de majestetiske fuglene med hvitt skjortebryst. Deres eventyrlig liv og vandringer er i seg selv et eksotisk eventyr. Pingvinene består av to hovedgrupper, keiserpingvin og kongepingvin, den siste utgjør flertallet. Fuglelivet på øya består for øvrig av store sjøfuglarter som albatross og petrell, mektige fugler med vingespenn på opp til 4 m. Sandefjords-paret Unni og Anders Aspaas har selv hatt tilknytning til hvalfangst, - dels gjennom slekt, Unnis far hadde to sesonger som bestyrer på Grytviken blant annet, - dels gjennom Anders’ arbeid i Tor Dahls rederi. Dette var bakgrunnen for at de meldte seg på Syd-Georgia-turen som foreningen Øyas Venner arrangerte. Det var en lang reise som gikk via Chile i Sør Amerika , videre til Falklands-øyene, der et russisk forskningsskip tok Aspaas og turvennene over havet til Syd-Georgia. Underveis var båten innom Prince Olav Harbour, Stømnes, Leith Harbour og Husvik Harbour, velkjente navn for gamle hvalfangere som det var flere til stede av på Stokke Bygdetun denne kvelden. Utgangspunktet for turen var at kirken i Grytviken skulle re-innvies etter et større restaureringsarbeid. Kirken ble opprinnelig innviet i 1913 og fungerte som hvalfangernes gudshus og forsamlingslokale inntil den norske hvalfangsten opphørte tidlig på 1960-tallet. På den aktuelle turen var Tunsberg bispedømme representert med domprost Storli, andre deltakere var etterkommere etter hvalfangere, også noen som hadde familiemedlemmer gravlagt der nede; disse gravene skulle besøkes og minnestund avholdes. Underveis i foredraget fikk vi se bilder med natur- og dyreliv og møte minner fra fordums virksomhet i de mange landstasjonene turistene var innom. At virksomheten opphørte på 1960-tallet, betyr selvsagt at bygninger og utstyr nå ligger til forfall. Grytviken var stedet der mest var bevart, og som derfor ga det ryddigste inntrykket. I tilknytning til bildene fortalte Aspaas fra den vel 60-årige norske hvalfangsthistorien, fra C.A. Larsen først dro sørover til Antarktis som alternativ til sin tidligere fangstvirksomhet i Nordishavet, til han i samarbeid med argentinere startet oppbygging av første hvalstasjonen i Grytviken i 1906. Vestfold-ekspedisjonene baserte sin virksomhet på Svend Foyns patent på hvalharpunen, en viktig forutsetning for den moderne hvalfangsten og den store betydningen den fikk for norsk næringsliv og Vestfold-samfunnet spesielt. Fangstutstyr forut for Svend Foyns hvalkanon var for dårlig til at store hvaltyper kunne fanges, derfor var det mest retthval som først ble fanget. Av eksotiske innslag kan nevnes bilder av reinsdyr på Syd-Georgia; dette er avkom av 8 reinsdyr som i sin tid ble brakt fra Hardangervidda i Norge og nå har formert seg til en stamme på over 2000 dyr. Før fryseriteknikken var utviklet, ble husdyr av mange slag brakt med til landstasjonene, ferskmat måtte medtas! Unni og Anders Aspaas viste illustrerende bilder og fortalte levende og personlig fra sin selvopplevde tur til Syd-Georgia. “Det som for oss turister framstår som eksotisk, kan ha virket annerledes for hvalfangere som opplevde en hardere hverdag og et strabasiøst fangstliv med mye slit”, mente de. Ekteparet Aspaas konkluderte med at det hadde vært en opplevelsesrik og eksotisk tur til et svært særpreget område; var det ikke for prisen på vel 50 000 pr person, skulle de gjerne tatt turen på ny! Avslutningsvis bidro det sang- og musikk-glade paret med to Vestfold-sanger forfattet av Erling Dittmann. Frammøtte hvalfangere og andre mimret videre om hvalfangst og beslekta emner over kaffekoppene og kringla som smakte fortreffelig etter reiseberetningen. Gretha Holtan Folkestad, sekretær. |
| Tirsdag 12. april | Når bør vi feire 17. mai? Foredrag ved Terje Gulbrandsen. Stokke Bygdetn kl. 1900. Norges nasjonaldag – hvilken dato kunne man velge? På Stokke Historielags siste møte i vårsesongen presenterte kveldens foredragsholder, Terje Gulbrandsen, sentrale element i utviklingen av norsk selvstendighet knyttet til skjebneåret 1814. Gulbrandsen risset opp bakenforliggende forutsetninger for begivenheter som ble viktige for det norske selvstendighetsarbeidet våren 1814. Situasjonen i Norge først på 1800-tallet var preget av engelsk blokade, uår innenlands, og for første gang på lang tid var det nedgang i folketallet. Norges skjebne ble likevel i stor grad bestemt av forhold utenfor landets egne grenser, slik sett var Norge en liten brikke i stormakters spill og monarkers strategier, framholdt Gulbrandsen. Danmark, som i 400 år hadde inkludert Norge, sto på fransk side under Napoleons-krigene først på 1800-tallet. Napoleon hadde ledet en rekke vellykte felttog mot naboland, og Frankrike ble etter dette den ledende nasjonen på kontinentet. Felttoget mot Russland sommeren 1812 ble imidlertid begynnelsen til slutten på Napoleons krigslykke. Den 31.03. 1814, trøtte av langvarige kriger, kapitulerte franskmennene for motstanderne som hadde alliert seg, og i april ble Napoleon avsatt. Den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte ble av riksdagen i 1810 valgt til svensk monark og fikk navnet Karl Johan. Hans strategi var å forbedre Sveriges forhold til Russland, som han gikk i allianse med, videre allierte han seg med Preussen og England i kampen mot Napoleon. Til gjengjeld fikk svenskekongen de allierte stormakters løfte om Norge, som etter Karl Johans mening var en naturlig geopolitisk alliansepartner etter at Finland var tapt for svenskene. Etter svenskehærens innsats i slaget ved Leipzig i oktober 1813 hvor Napoleon tapte, gikk svenskehæren mot Danmark og tvang danskekongen til fred. Norsk løsrivelse fra Danmark var del av prisen danskekongen måtte betale for å ha vært Frankrikes allierte under Napoleons-krigene først på 1800-tallet. Kieltraktaten som fredsavtalen mellom Sverige og Danmark ble kalt, ble undertegnet 14.01.1814. Den medførte at den danske enevoldskongen fraskrev seg Norge til de seirende svenskene, rett nok med unntak av Island, Færøyene og Grønland som forble under Danmark. Først i slutten av mai 1814 kunne Karl Johan konsentrere seg om forholdet til Norge; en viktig vår var gått og mye hadde skjedd på Eidsvoll disse vårukene i 1814 uten at svenskene infiltrerte; de var opptatt på andre fronter bokstavelig talt. En annen person av kongelig byrd som spilte en sentral rolle i nordmennenes frigjøringsprosjekt 1814, var den danske prinsen Christian Frederik som på tidspunktet da Kieltraktaten ble inngått, hadde oppholdt seg i Norge siden mai 1813. I Norge fungerte han som danskekongens stattholder og militær øverstkommanderende i Norge. Hans prosjekt var i kraft av sin arverett å gjøre krav på den norske kronen. Etter Kieltraktaten der den regjerende danskekongen Frederik 6. fraskrev seg retten til Norge, holdt Christian Frederik den 16.02.1814 et møte med innflytelsesrike nordmenn, dette møtet er seinere omtalt som notabelmøtet på Eidsvoll. Georg Sverdrup framhevet her at prinsens eneste sjanse til den norske tronen gikk gjennom nordmenns eget valg av konge. Slik ble det den 16.02.1814 bestemt at det skulle innkalles en grunnlovsgivende forsamling på Eidsvoll der kongevalget var en annen og viktig del av programmet. Innkallingsfristen var kort, de 3 nordligste fylkene var derfor ikke representert. 112 representanter møtte på Eidsvoll, embetsmenn, borgere og bønder, selvsagt bare menn. I ukene fra 10.04. til 17.05. ble det på Eidsvoll laget en ny grunnlov og vedtatt en ny konstitusjon for Norge. Med basis i datidas mest moderne konstitusjoner som den franske og amerikanske, ble Norges grunnlov hjemlet på prinsippet om folkesuverenitet og maktfordeling. Makten skulle fordeles på tre separate element med stortinget som lovgivende instans, regjering som utøvende instans og domstolene som dømmende instans. Grunnloven ble vedtatt 14.05., grunnloven ble underskrevet den 16.05. og valget av Christian Frederik som Norges konge ble holdt 17.05. Slik sett kunne alle tre maidatoene fungert som nasjonaldag, hevdet Gulbrandsen. Da franskmennene kapitulerte, og svenskekongen fra slutten av mai 1814 kunne konsentrere seg om den nye unionsordningen mellom Sverige og Norge, kom det sommeren 1814 til tamme krigshandlinger mellom Sverige og Norge. Disse munnet ut i at Eidsvolds-mennenes nyvalgte konge, danskeprinsen Christian Frederik , måtte frasi seg tronen til fordel for svenskekongen Karl Johan. Den norske regjering og Karl Johan inngikk deretter forhandlinger som munnet ut i Mosse-konvensjonen fra 10.08.1814, der svenskekongen anerkjente grunnloven fra Eidsvoll med folkesuvereniteten og maktfordelingen som videreførte prinsipp. Etter videre forhandlinger om konkretisering av unionsforholdene ble norske og svenske utsendinger enige om en avtale som ble undertegnet 04.11.1814; en avtale der svenskekongen i realiteten fikk mindre makt enn Eidsvolls-mennene hadde gitt danskeprinsen i mai samme år, ifølge Gulbrandsen. Norge hadde oppnådd store forbedringer fra unionsrollen under Danmark til unionsrollen under Sverige; fra å være del av Danmark under enevoldsmonark og styrt etter Christian 4.s lov med dansk flagg og København som hovedstad, ble Norge i unionen med Sverige en selvstendig stat i personalunion med svenskekongen, styrt etter egen grunnlov basert på maktfordelingsprinsippet, med eget flagg - rett nok med “sildesalaten” inkorporert i hjørnet - , og med Christiania som egen hovedstad. Etter foredragsholderens mening var kongevalget Eidsvoll-forsamlingen foretok, mer radikalt enn selve grunnlovsvedtaket. For øvrig mente han at Norge har mange lykkelige omstendigheter å takke for at vi fikk så gode kort på handa i forhandlingene med Karl Johan, ikke minst det at svenskene var opptatt på viktige frontavsnitt under sluttoppgjøret med Napoleon og hans danske allierte. Den danske tronpretendenten hadde vært også relativt myk i kanten under forhandlingene på Eidsvoll etter at Kieltraktaten hadde mørnet hans krav atskillig. Terje Gulbrandsen viste stor formidlingsevne og presenterte på en ledig måte spennende sider av norsk historie som kan knyttes til markering av en nær forestående nasjonaldag, som altså falt på 17. mai, én blant mange mulige datoer som kunne brukes til markering av nasjonal selvstendighet, ifølge foredragsholderen. Referent: Gretha Holtan Folkestad |
| Informasjon | Velkommen til hyggelig samvær! Se for øvrig kunngjøringer i Tønsbergs Blad og Nytt fra Stokke kommune. Det tas forbehold om endringer i programmet. |
| Tirsdag 25. august | Rusletur ved Gjein i Vestre Skjee. Erling Halvorsen tar oss med til gammelt damanlegg og husmannsplass. Frammøte ved Gjeinkrysset kl.1800. Utstyr deg for kafferast Rusletur på Gjein med Stokke Historielag. I den vestligste delen av Stokke kommune ligger et område kalt Gjein, tett på grensa til Andebu kommune. Her hadde Stokke Historielag lagt sitt første arrangement for sesongen. Vi startet ved gården Gjein, der en gang den jødiske familien Sachnowitz bodde. Som kjent fra sønnen Hermanns erindringsbok, døde alle unntatt han under opphold i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig. Mellom gårdene Gjein og Teigen fantes rester av et vannhjul. Muligens har dette gitt drift til et gammelt teglverk, som det ikke lenger fins spor etter. Men at vannhjulet ble brukt som kraftforsyning til treskeverket på låven og annen gårdsdrift på Teigen, kan en se når en vet det gikk lange reimer fra vannhjulet fram til driftsbygningen. Slik ser en at elva betydde verdifullt tilskudd til gårdens drift, den gang også tresking skjedde på gården. På halvt gjengrodde stier opp mot en høyde, observerte vi tufter til den gamle husmannsplassen Åsen, også kalt Gjeineplassen på folkemunne. En gang var det ryddet jord nok til å holde dyr på plassen. En stor gammel brønn og gamle murer av naturstein, nå mosegrodde av års elde, vitnet om liv levd her i farne tider. Nå har naturen tatt området tilbake, trær og busker dekker det som før var beitemark. Oppe ved plassen var det tid for kafferast og prat for de ca 50 frammøtte. Langs gamle elvefar gikk turen videre. I tidligere tider var også denne elva en viktig energikilde for drift av sagbruk og mølle. En markant revne i terrenget viste at her har vannet strømmet og gitt kraft til nyttig virke i det gamle bondesamfunnet. Her var en gang damanlegg til bruk for å justere vanntilførselen. Slik det var langs mange elver i Stokke-bygda, lå det her lokale sagbruk og møller for bøndene i området. Etter hvert overtok større sagbruk og møller jobben til de mange små og lokale driftsenhetene fra 1800-tallet og tidligere. En klar kontrast mellom gammel og ny tid, ble tydeliggjort da vi på vandringa møtte en nyanlagt og topp moderne skogsvei, av høy standard. Slik veistandard kreves nå for at stor og tung redskap kan komme fram til tømmerdriften. Erling Halvorsen ledet turen og var kjentmann i området; han rådet oss til å ta en vårtur til området for å oppleve en vårmunter elv og en foss med større kraft enn denne augustdagen kunne vise. På de flate jordene omkring, lød korntreskernes jevne dur. Fortsatt er det landbruksinteresser som holdes godt i hevd i Stokke, men antall bruk og brukere, er sterkt redusert i forhold til situasjonen bare et halvt hundreår tilbake. Turen, som bød på en interessant vandring med spor av gammel virksomhet, ble en god start på høstens møtesesong i Stokke Historielag. Ref. Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 22. september | Med stein som byggemateriale i Norge. Foredrag ved Dagfinn Trømborg. Stokke Bygdetun kl.1900. Å gjøre gull av gråstein. Stokke Historielags septembermøte var viet stein som byggemateriale i Norge; - fra de første nordmenns leiting etter ly ved ilandstigning på ei strand som hevet seg etter at isen hadde trukket seg tilbake, - til våre tiders polerte kjøkkenbenker av stein. Mølen med sine gravrøyser fra bronsealderen, viser hvordan nordmenn varslet forbifarende at her bodde det folk, mektige folk med store røyser; altså var steinrøyser et middel til å vise makt og skremme fiender med. Stein ble brukt til dyrefeller anlagt i høyfjellet for felling av reinsdyr, og til å lage steinsatte veiter for vanntilførsel, noe det fortsatt fins spor av i Lærdal. Etter 1814 brukte man stein til bygging av hovedstadens nasjonalklenodier. Offisielle praktbygg som slott og storting, universitet og nasjonalteater ble reist etter at den frigjorte nasjonen tok fatt på oppgaven med å etablere sine egne offisielle institusjoner og meisle ut sin egen identitet, kulturelt og arkitektonisk. Når det skulle vises i mer enn ord at Norge står til Dovre faller, ble stein som byggemateriale ofte tatt i bruk. Dagfinn Trømborg var en sikker veiviser gjennom steinur og bygningskultur. En lydhør forsamling ble invitert med på en oversiktlig rundtur gjennom byggetekniske metoder etterfulgt av lysbilder som viste nasjonale eksempler på bruk av norsk stein gjennom tidene. Etter engelskmennenes kunnskapsbidrag om kalkbrenningens mulighet, som vi fikk i samband med kristendommens innføring omkring år 1000, ble det mulig å bygge stødigere murer enn de gamle ”stein-på-stein” i tørrmur-manér. Etter hvert utviklet man byggemetode med breie kistemurer der to parallelle murrekker fikk et mellomrom som ble fylt av rotstein. Metoden ga støtt grunnlag for større bygg. Veien videre gikk til hvitkalka middelalderkirker som dem vi i vårt fylke kjenner fra Skjee, Ramnes, Sem som alle er kirker som stammer fra denne perioden; kalken beskytta på utsida og ga et lyst inntrykk på innsida. Historien skifter, byggeskikker endres. Etter hundreår med kirkebygg i stein, stoppet dette opp. Trømborg fortalte at nødsår og krigerske konger trengte stein til andre ting, som festninger. Med manns- og hestekraft ble store anlegg som Fredriksten festning i Halden bygget midt på 1600-tallet. Menn ble utkommandert til pliktarbeid i hektiske perioder. Vinterhalvåret kunne ikke brukes til murarbeid så lenge kalkmørtel var eneste bindemiddelet, den tålte nemlig ikke frost under muringa. Først på slutten av 1800-tallet kom sement i bruk som bindemiddel, den tålte frost. Med sementen kom også armeringsmetoden som gjør at stein kan brukes til mer enn grunnmurer. Mens praktbyggenes arkitekter alltid får sine navn gjort kjent på plaketter og i bøker, forblir steinhoggerne oftest anonyme. Deres håndverk og kunst bør også huskes, mente Trømborg, slik som særprega utøvere av rosemaling eller kjente tradisjonsbærere innafor folkemusikken er ført inn i kulturhistoria. At steinhogging ofte var tungarbeid pålagt fangene på Akershus, er likevel kjent. Våre to nasjonalsymbol ved inngangen til Stortingsbygningen, løvene, er hogd ut av Gulbrand Mørstrand etter modeller av Christopher Borch, billedhugger og lærer for Akershus-fanger som ville lære finere steinhogging. Gulbrand Mørstrand var i sin tid en beryktet livstidsfange plassert i slaveri (som fangelivet den gang ble kalt) på Akershus. At slottet i Oslo hviler på søyler hogd av fanger fra Akershus, fins det vitnesbyrd om i nedtegnelser som forteller om kjettingraslinga byborgerne hørte når fangene vendte tilbake til fangehullet etter dagens dont. Norsk stein er også eksportert som byggemateriale til praktbygg og fasader i andre land. Marmorkirken i København er bygd av stein fra Gjellebekk i Lier; etter år med tilsmussing av sot og fukt, framstår den i dag som lys og nyrensa etter restaureringsarbeid for få år siden. Nordmenn på København-tur kan ta turen inn, beundre arkitekturen og se eksempel på at Lier har bidratt til kirkebygg i tvillingrikenes tid. Trømborg ga interessante glimt inn i steinmaterialets mangslungne historie samtidig som han viste oss gløtt inn i et ”berg” av skatter, der stein på sett og vis er blitt til gull etter menneskelig innsats og bearbeiding. Siste etappen på foredragets ferd gikk til hjemlige trakter, med en avslutnigsrunde i den lokale geologi med innslag av larvikitt og tønsbergitt. Mens larvikitten er mørk og blålig, er tønsbergitten purpurrød. Trømborg trodde at den varmrøde fargen kanskje er årsaken til at nettopp tønsbergitt fins som materiale for buer i mange kirker, som i Borre, Våle, Sem. At Råde-befolkninga på 1100-tallet bekostet tønsbergitt til kirken sin, er bevis på at estetisk sans overvant umaken ved å frakte stein så pass langt, trass i datidas enkle teknologi og at de hadde egne steinemner nærere byggeplassen. Om vi i vår tid er teknologisk overlegne, er det ikke sagt at den estetiske sansen har samme kaliber når bygg skal reises og materialer velges. Vandrer du langs Øvre og Nedre Langgate i Tønsberg den dag i dag, finner du mange eksempler på grunnmurer og trapper, ja, nedafor Domkirken endog et minnemonument hogd i tønsbergitt. Dagfinn Trømborg, kveldens foredragsholder, fikk sitt publikum med på en interessant og lærerik tur inn i det som for mange av oss har vært et fjernt ”berget det blå.” Ref. Gretha Holtan Folkestad |
| Tirsdag 20. oktober | Fra hestedrosjer til automobil. Foredrag ved Arne Eriksen. Stokke Bygdetun kl. 1900. Tidligere drosjeeier og mangeårig formann i Norges Taxiforbund, Arne Eriksen, underholdt et nesten fullsatt møtelokale på Stokke Bygdetun da han holdt sitt interessante foredrag med oversikt over utviklingen fra da motorene og bilene overtok for hestene som trekkraft. Eriksen tok utgangspunkt i pioneren Thomas Bennett som startet drosjetrafikken med hest i 1852. Hans idé var at skyssen skulle foregå fra faste holdeplasser i byene. Den første bilen kom hit til lands i 1895. Fram til 1909 var hestedrosjene enerådende. I mange år etter at bilene hadde overtatt persontrafikken, kunne man fremdeles se de silkehattprydede kusker sitte på sitt kuskesete i brudevognen i byens gater, med et foraktelig blikk ned på bilene. For det lot seg ikke nekte at skulle man bli staselig gift, måtte transporten til og fra kirken skje i brudevogn forspent med to spreke hester. Begravelseshestene holdt ut svært lenge. Da den første likbil viste seg i byens gater, antakelig så sent som i 1930-årene, korset Arnes bestefar seg og sa: At de ikke skjemmer seg! Stakkars lik! Drosjekjøring med bil i regulær trafikk startet i 1908. Kjøringen den første tiden var lystturer til kjente utfartssteder utenfor byene. De første bildrosjene var små europeiske biler med tosylindrete motorer. Bilene var helt åpne og hadde kalesje som kunne slås opp i dårlig vær. Bilene var utstyrt med parafin- eller karbidlamper, som hadde lett for å slukne. Bildekkene var så som så. Punkteringer skjedde ofte, og da måtte man lappe på stedet og pumpe opp med håndpumpe. Den første vognmannsforretningen i Tønsberg ble etablert omkring 1880. Det kom raskt flere, og i 1894 stiftet de sin forening Tønsberg Kjøreforening Fremtid. Drosjeholdeplassen var på Stortorvets nordside, 15-20 meter opp fra Storgaten. Konkurransen ble hard da drosjebilene kom, men det var hestedrosjer på torvet i mange år etter at bilene kom inn i bildet. Tønsbergs første bileier var Ole Ferdinand Bergan. Hans første bil kom til byen i 1909. Biltrafikkens første store år i Tønsberg var i 1910. Det var den gang ikke nødvendig med noen bevilling for å drive persontrafikk. Men man måtte ha tillatelse til å kjøre på veiene som var i dårlig forfatning og ikke anlagt for bilkjøring. Fortsatt dominerte imidlertid hestedrosjene som det var 28 av i Tønsberg i 1910. Tønsbergs første drosjesjåfør var Alf Andresen. Hans sønn, Rolf, og sønnesønn Alf (driver fortsatt), ble også drosjeeiere. Med første verdenskrig ble det stagnasjon i drosjetrafikken. Det ble mangel på bensin. På flere av bilene ble det montert svære ballonger på taket. Disse ble fylt med gass fra Tønsberg Gasværk som var kommet i drift i januar 1911. Noen biler brukte også karbid som drivstoff. Tønsberg Drosjeeierforening ble stiftet av 14 drosjeeiere 18. november 1920. Den første saken for foreningen var kamp mot borgermesterens forslag om innføring av taksameter i alle bilene. Dette innebar en stor utgift. Det ble også - som i dag - kjempet mot løskjøringen (piratkjøringen). Alle kunne kjøre drosje uten spesiell tillatelse i den første tiden. I 1925 ble Billigbil-selskapet opprettet. Disse bilene hadde ”holdeplasser” overalt og tok en stor del av trafikken fra de autoriserte bilene. Det var en tid ca. 20 ”billigbiler”, og den organiserte drosjetrafikken var satt helt ut av spill i nesten fem år. Da fikk 19 eiere av billigbiler bevilling og ble ønsket velkommen av de autoriserte drosjeeierne. I 1938 kom den første vaktstuen på plass på Høytorvet (Farmannstorvet). Først etter krigen ble alle drosjene (13 på Stortorvet og 12 på Høytorvet) samlet her. Under krigen ble det vanskelig å skaffe bensin, og de fleste monterte generatorer. Drivstoffet var knott (ved), trekull eller karbid. I 1947 besluttet drosjeeierne å opprette drosjesentral i Tønsberg og i 1948 ble det startet en fylkesforening av drosjeeierne i Vestfold. Vaktstua som står på Farmannstorvet i dag, ble innviet julaften 1952. I løpet av høsten 1956 hadde alle drosjer installert radiotelefon. I 1967 ble sentralene på Teie og i Tønsberg slått sammen. I 1975 kom også Sems drosjer inn til byen. Senere er også Stokke kommet med. Arne Eriksen rundet av med noen betraktninger om mennesket bak rattet som opplever livets gleder og sorger om hverandre. Han er stolt av det faktum at drosjene alltid har overvåket byer og tettsteder – helt gratis! Ref. Svein-Erik Bergsholm |
| Tirsdag 24. november | Raset på Kværne (Fossnes) i oktober 1944. Minner ved Ole Brattkværne og Knut Kværne. Allsang Skjeestua kl.1900 Da grunnen sviktet i Arnadal-sogn. Stokke Historielag avsluttet sitt høstprogram med et kåseri av Arne Karlsen om leirraset i Arnadal mandagen 09.10.1944. Oktobermåneden 1944 var svært nedbørrik. Dette var medvirkende årsak til at store jordmasser raste ut og ødela deler av riksvei 312 mellom Fossnes og Kværne. Arne Karlsen tok utgangspunkt i egne minner og utsagn fra personer som var tett ved da raset gikk, i tillegg til reportasjer fra lokalavisa fra oktoberdagene 1944. Blant de som var øyenvitner til selve utglidningen, var Marie Andersen Ilebrekke som bodde tett ved Ungdomslokalet, og Andreas Kværne som denne formiddagen drev med hest og pløying på jordene tett ved. Under pløyinga fikk han plutselig se trærna i nærheten bevege seg, samtidig hørte han et sus i lufta og så en bølge reise seg i elva. Han stanset plogen og fikk dyr og redskap til gårds. Etterpå viste det seg at noen av plogfurene gikk ned i raset. Det hele gikk svært raskt; i løpet av 15 min. var det meste over. Bølgende jordflak forsvant i dypet, Fossnes-dammen steg, og utgjorde etter hvert et lite hav på opp til 6 meters dybde. Gårdene inntil rasområdet fikk store areal ødelagt; i alt ble ca 100 mål berørt. Da raset var over, sto det bratte raskanter igjen som varierte i høyde fra 5-10 m. Disse sårene i landskapet kunne en se lenge etterpå. Men etter hvert ble området ryddet tilbake til dyrkbar mark, veien ble lagt om til en trasé høyere opp for Merkedamselva. Arne Karlsen husket godt skoleguttens opplevelse av at noen avbrøt undervisninga, banket på klasseromsdøra og varslet lærer og elever om det dramatiske raset som var gått i nærmiljøet. Mange lykkelige tilfeldigheter gjorde at ingen menneskeliv gikk tapt selv om riksvei 312 var en sterkt trafikkert ferdselsåre. Fordi raset gikk litt over kl. 9, var det rett etter at skoleungene var gått og etter at de to morgenbussene hadde passert litt over 8 og litt over 9. De store menneskegruppene hadde dermed passert stedet kort tid før raset gikk. Men et par syklister og et par biler var på veien tett ved raset, men alle kom seg unna og i god behold. Raset gikk altså under siste krigsvinteren, mye var usikkert og det tok tid før veien ble skikkelig istandsatt. Først sommeren 1945 var det ryddet en provisorisk vei gjennom rasstedet. I mellomtida gikk buss- og biltrafikk dels via Vennerød, Holt, Anholt fram mot Sørby og Sørlandske hovedvei. Mange husker ennå at mannfolka på denne turen måtte ut å skyve bussen opp Holtekleiva; generatordreven rutebilmotor maktet ikke trekkjobben uten tilskudd av mannemakt! Krigstid gir som kjent grobunn for mistanke; mange underet seg om det var sabotasje som lå til grunn for jordraset. Det var nok andre grunnkrefter som var på ferde denne gang! Når jordmassene satte seg i bevegelse, var hovedårsaken at det lå et lag av kvikkleire under. Området der raset gikk, lå dessuten i et elvekryss mellom Merkedamselva nedafor riksveien og en sidebekk, Korsebrekke-/Valberg-bekken, som kom inn sørfra mellom Fossnes landbruksskole og Kværne-gårdene. I tillegg var det som sagt mye nedbør denne måneden. Døvle-gårdene, Vestre Kværne og Brattekværne var blant dem som kommunikasjonsmessig ble sterkest berørt fordi brua over Merkedamselva ved Fossnes-dammen ble tatt av vannmassene som samlet seg etter raset. For mennesker og melk og andre gårdsprodukter som skulle fraktes, ble utveien nå via Bekkevar mot Sem. Enkelte husstander på Kværne ble evakuert i en periode, raskanten lå kun 10-15 m unna husmurene. Men etter at geologer hadde undersøkt og funnet at våningshus sto nær fjellgrunn bak, flyttet folk tilbake. Kværne-gårdene ble selvsagt driftmessig sterkt berørt av utraste eller leirdekte jorder. Med tida begynte bøndene det møysommelig arbeidet med å justere raskantene og ved hjelp av dynamitt og maskiner bringe arealet tilbake til dyrkbar stand. Ennå fins det folk som husker knatringa av små dynamittsalver som i lang tid etter 1944 akkompagnerte oppryddingsvirksomheten, der bonden på Haug, Nils Kringen, og andre gikk og ryddet og stelte langs raskantene. Arne Karlsen viste oversiktsbilder der en ser at store deler av nærområdet langs elva og rundt Fossnes-dammen, nå er sterkt endret i forhold til slik det var fram til og med 1950-tallet. Fossnes-butikken, mølla, saga og dammen, alt er borte. Etter jordraset tok elva et noe annet løp, og veien ble lagt høyere opp i skråninga. I mange år etter rasulykken, gikk elva fortsatt flomdiger ved Fossnes-dammen; og Fossnes-brua ble flytta flere ganger etter 1944. Først fram mot 1960-tallet var den fullstendige veiomlegginga avluttet. Arne Karlsen kom til sist med et lokalpatriotisk sukk over at Fossnes-navnet feilaktig ble satt på veiskilt der det etter hans mening burde stått Valberg; et navn som av den grunn er i ferd med gå i glemmeboka. Irriterende for en gammel Valberg-gutt! Lokalpatriotismen blomstret blant de ca 100 frammøtte, og Skjee-stua var fylt til siste stol da 65-årsmarkeringa for leirraset i Arnadal ble behørig omtalt i regi av Arne Karlsen og Stokke Historielag. Ref. Gretha Holtan Folkestad |
2010Tirsdag 19.januar |
Tidligere bedrifter i Stokke. Vi fortsetter vår populære serie og presenterer nå tre nye. Stokke Bygdetun kl. 1900. Stokke-bedrifter fra tidligere tider. Historiene om to tidligere Stokke-bedrifter sto på programmet da Stokke Historielag startet møtesesongen i det nye året. Sørby Auto ble etablert i 1937 av Eivind Kåsa fra Gvarv. En periode drev han sammen med Laurits Henriksen fra Stensholt i Stokke. I 1949 kom Ragnvald Reed, bondesønn fra Breim i Nordfjord, inn som ny eier. Med solid bilmekanisk erfaring fra Oslo-firmaet Sørensen & Balchen, supplert med handelsskole, ønsket Reed å starte egen virksomhet. Dette ble realisert ved overtakelsen av Sørby Auto, et verksted sentralt plassert ved Stokke-traséen av den gjennomgående ferdselsåren Sørlandske hovedvei, seinere kalt E- 18. Døtrene til Ragnvald Reed, mannen som drev Sørby Auto fra 1949 til 1970, fortalte levende fra sine minner knyttet til farens bedrift og livet på verkstedet. Fra starten da faren brukte familiestua til kontor, utviklet bedriften seg slik at flere nybygg kom til og verkstedsdriften ble utvidet med bensinstasjon midt på 50-tallet. Døtrene Kristi og Liv fikk faste oppdrag med å ”passe bennsin”, dvs varsle når kundebiler stanset og en i familien Reed måtte ut og ta seg av bensinfyllinga; vinterkvelder kunne det være en kald fornøyelse å være den som manuelt skulle betjene bensinpumpa. Etter hvert som bensinstasjonens sortiment ble utvidet fra det rent biltekniske med tennplugger og lyspærer til sjokolade og brus, ble Reed-søstrene i skolealderen mer motivert til å passe butikken. Det var sjelden familien kunne ta fri samlet, bensinpumpene måtte betjenes til enhver tid; egentlig var det kun 1. juledag butikken var stengt hele dagen. Det hendte ikke så sjelden at bensinkunder vekket eieren nattestid for å skaffe påfyll til en tom bensintank. Av og til manglet kundene også kontanter, noen betalte med å legge igjen klokka når pengepungen var tom. En butikkeiers økonomiske bekymring knyttet seg til å ha utestående beløp som ikke ble betalt. Privatøkonomien var ikke alltid så romslig tidlig på 1950-tallet, og kunder kunne få problemer med betalingen. Familien ble involvert i oppsøkende virksomhet i form av søndagsturer i bil med innlagte innkrevingsforsøk i nærområdene. Slik fikk døtrene tidlig sjanse til kjøreopplæring, aldri så galt så er det godt for noe, som kjent. Turenes økonomiske gevinst, var vekslende. Reed var i tillegg til teknisk oppfinnsom, en mann med sans for nye driftsmuligheter; ved å skaffe bedriften egen og til dels selvkonstruert kranbil, sikret verkstedet seg mange reparasjonsjobber i forlengelse av kranbilens mange oppdrag. Det kunne være inntauinger av biler involvert i kollisjoner eller utforkjøringer, eller biler som fikk andre tekniske problem langs den trafikkerte Sørlandske hovedvei. Et samarbeid med redningsselskapet Viking ga verkstedet flere bilreparasjoner, og det var et jevnt tilsig av arbeidsoppdrag. Etter hvert startet Sørby Auto med tilleggsproduksjon av aluminiumsgarasjer, og slik ble virksomheten utvida, og arbeidsstokken kunne sysselsettes. Døtrene husket de opplevde at bedriftseiende far ”var på jobben bestandig”. En liten ettermiddagslur var oftest eneste avbrekket i hverdagen for innehaveren, ellers gikk mesteparten av tida til verkstedinnsats og samarbeid med de ansatte og kundene i bedriften. På mange måter utfoldet det seg et variert sosialt liv i og omkring butikken og verkstedet. Smågutter var innom med sine Ola-biler, og døtrene lekte kontordamer inspirert av farens kontorarbeid oppe i stua søndagene. De høye brøytekantene etter Reeds egenrydda utearealer som omkranset bedriften, ble et lekeeldorado for Sørby-barna. En av bilmekanikerne som hadde lengst tilknytning til Sørby Autor, var Rolf Mathisen som var ansatt i bedriften i over 20 år fra 1956. Mathisen supplerte Reed-søstrene i bedriftspresentasjonen og ga interessante glimt fra den tekniske sida av virksomheten. Han fortalte at kundegrunnlaget for Sørby Auto gradvis ble utvida fra tjenester for nærområdets bileiere og oppdrag basert på Stokke-bøndenes behov for verkstedstjenester, til å omfatte service og ettersyn av bil- og maskinparken til større Stokke-bedrifter som Gjennestad Hagebruksskole, Sundland Sag, og Apeland som forhandlet drivhus. Firmaenes biler og maskiner trengte tilsyn og overhaling, Sørby Auto fikk oppdragene. På det jevne var det tilsatt 4 bilmekanikere, et relativt stort tall til bygdeverksted å være. Sammen med Rolf Mathisen var Kristen Granerød og Herman Eklo lenge tilknytta bedriften. Mathisen sammenliknet nåtidas bilmekanikerutfordringer med arbeidsoppgavene slik han opplevde dem på 1950-60-tallet. Da var mekanikerjobben mer omfattende og tidkrevende; og man reparerte atskillig mer gamle bilmotorer den gang enn i dag. Ventilsliping og sylinderborringer hørte til jobben som bilmekaniker. Hadde man ståltråd og tang, kom man langt; feilsøking tok utgangspunkt i egen teknisk innsikt og erfaring. Dagens bilmekanikere har større preg av å være montører som ut fra maskinelt datasøk leser av feilmarkeringer på et display og deretter skifter ut dysfunksjonelle moduler. Tilfredsheten ved å ha løst problemet blir etter Mathisens mening ikke den samme for den moderne tids montører som for reparatører av den gamle skolen. Etter at Ragnvald Reed sluttet, ble bedriften overdratt til bensinfirmaet BP, seinere overtatt av Statoil. Verksteddriften ble videreført noen år av Rolf Mathisen og seinere Bjørn Strøm, som drev fram til 2003. Den andre Stokke-bedriften som ble presentert, var M. Jacobsens Sportsforretning, av Stokke-folk kalt ”Sykkelmaker’n” på 1950-tallet. Familien Jacobsen kom til Stokke i 1931 og overtok etter tidligere eier, Jensen. I tillegg til sports- og jaktutstyr, hadde butikken en bensinpumpe for de få som da hadde behov for det. Arne Jacobsen som fortalte oppvekstminner fra farens tidlige forretningsdrift, husket forhistoriske bensinpriser på 0,24 pr liter, og at 5-literskolben på den første bensinpumpa måtte tømmes med en nikkepumpe. Han mintes levende oppstyret ved innføringen av omsetningsavgift på 1%.Folk hamstret i bøtter og spann! Avgiften skulle være en midlertidig ordning satt i verk i en økonomisk og internasjonal urolig tid i 1937. Omsetningsavgiften var nok kommet for å bli, 1% var en beskjeden start som i sin tid resulterte i mye oppstyr for dem som drev forretning. Av sportsutstyr gikk det mye på salg av sykler. Firmaet forhandlet kjente norske merker som Diamant og Svithun, som man kunne kjøpe fra 95 kr og oppover. Vinterstid gikk det mye i ski fra Askjems skifabrikk, også en sentral bedrift plassert i Stokke kommune; de lagde solide Elite treski, og Jacobsen husket at Askjems var flike til å supplere når sportsbutikken trengte påfyll av skiutstyr. Da 2. verdenskrig kom, stagnerte bensinsalget etter at rasjoneringsordninger ble innført. Tyskerne rekvirerte dessuten deler av verkstedet til sitt bruk. Jacobsen la om til vulkanisering av skotøysåler og hæler for å supplere virksomheten med aktuelle tjenester. Det gjaldt å få fottøyet til å vare lengst mulig; å få fatt i nye i krigsåra var så å si umulig, varemangel som det var. Da krigsåra var over, kom nye tider med økt bensinsalg og overgang til elektriske pumper som selv beregnet prisen for tappet volum. Moped-perioden kom, og virksomheten knyttet seg til salg og service av mopeder og knallerter, i tillegg til økt servicetilbud i pakt med et stadig økende privat bilhold, i Stokke som ellers i landet. Som Reed-familien opplevde bensinforhandler Jacobsen ofte å bli purret nattestid for å skaffe drivstoff til trengende sjåfører. Det var plikter som hørte servicebransjen til. M. Jacobsens sportsforretning ble avviklet i 1972. Historielagets arrangementskomité bidro med servering av smakfull kaffe og kringle, og de ca 65 frammøtte hygget seg videre med praten over kaffekoppen. Ref. Gretha Holtan Folkestad |
Tirsdag 23. februarÅRSMØTE |
Øglegraverne på Svalbard. Foredrag ved Stig Larsen. Stokke Bygdetun kl. 1900. Årsmøte i Stokke Historielag OL-sendinger til tross, ca. 45 medlemmer var møtt opp på Bygdetunet tirsdag 23. februar, til årsmøtet og for å høre leder for Vestfold Geologiforening, stokkegutten Stig Larsen, fortelle om øglegraverne på Svalbard. Etter at styreleder hadde ringt med sauebjella og ønsket velkommen, fikk Larsen ordet til sitt foredrag om Team Hurums ekspedisjon til Svalbard i 2009. Allerede i 1913 hadde en amerikansk ekspedisjon registrert at det fantes levninger av marine øgler i området. Men noen nærmere undersøkelser ble ikke foretatt før Jørn Hurum organiserte en ekspedisjon i 2004. Det ble opprettet leir nedenfor Janusfjellet ved Isfjorden, og de første registreringer ble foretatt. Da den nye ekspedisjonen kom til området i 2009, var landskapsdetaljer forandret. For eksempel var en bekk forsvunnet, og det gjorde det i starten litt vanskelig å orientere seg i forhold til registreringene fra 2004. Levningene, som er 150 millioner år gamle, er rimelig godt bevart. Det skyldes at det er mye metangass i grunnen. Tusenvis av skjeletter antas å ligge i dette metangassrike beltet. Ekspedisjonen i 2009 hadde tillatelse til å grave ut tre øgler. Alt foregår med handmakt, levningene blir hakket ut av fjellet. Det første funnet var levninger av en svaneøgle, ca. syv meter lang. Når en maritim øgle døde, sakk den til bunns og nærmest eksploderte når den traff havbunnen. Restene ligger derfor spredt utover det som i fjern fortid var havbunn. Larsen viste bilder av skjelettdeler og hvordan 100.000 biter møysommelig ble støpt inn i gips for å fraktes til fastlandet. De andre funnene var fiskeøgler. De har lignet delfiner, men hadde et halvannen meter langt hode og blir kalt ”delfin fra helvete”. Neste tur, sommeren 2010, har som mål å grave ut fire nye fiskeøgler. Ekspedisjonen i 2009 besto av fire kvinner og elleve menn. Turen var egenfinansiert for så vidt som Staten ikke yter tilskudd. Mange tillatelser må innhentes, bl.a. fra private grunneiere som det er noen av. Deltagerne tilbrakte tre uker i telt, uten dusj, og resultatet kan en lett forestille seg! Det måtte inntas mye mat og drikke for å forebygge inntørking. Men på grunn av isbjørn måtte maten helst ikke ha lukt. Det kommer en amerikansk TV-serie fra ekspedisjonen og også innslag på NRK’s ”Newton”. En spørsmålsrunde etterfulgte Larsens foredrag før styreleder takket for en innholdsrik og interessant beretning fra øyriket der nord. Etter en kaffepause var det årsmøte. Årsberetningen fortalte om stor aktivitet, bl.a. syv møter og utflukter med varierte program og stor oppslutning. Foreningens medlemmer stiller opp som vakter på Stokke Bygdetun i sommersesongen, og laget er medarrangør av veterankjøretøydagen i juni. Historielaget er representert i styrene for de tre stiftelsene Stokke Bygdetun (styreflertall), Bogen Kunstnerverksteder og Melsom Mølle. Medlemstallet er 818. Årsregnskapet viste, etter finansposter, et overskudd på kr. 4.843. Lagets egenkapital (omløpsmidler) er kr. 289.577. Beretning og regnskap ble enstemmig godkjent. Det samme ble valgkomiteens innstilling. Styret for 2010 består av Svein-Erik Bergsholm (leder), Øystein Hov (nestleder og kasserer), Gretha Holtan Folkestad (sekretær) og styremedlemmene Erling Halvorsen og Knut Husum. Varamedlemmer er Hanne Wang Fagerland, Marit Tverberg og Sverre Bjørn Korsane. Atj. (referent) |
| Tirsdag 30.mars | Postkortsamling - en fin hobby. Arne Lund kåserer og viser postkort. Møte er avlyst på grunn av sykdom Stokke bygdetun kl. 1900. |
| Tirsdag 27. april | Torp militære flyplass. Karl Hagelund orienterer på rusletur. Frammøte ved nordre port, Russeltvedt, kl.1800. Utstyr deg for kafferast. FLYDUR OG FUGLEKVITTER Tirsdag 27.04. arrangerte Stokke Historielag tur til den delen av Torp flyplass som ligger i Stokke kommune. Kjentmann og leder for turen var Karl Hagelund som - til tross for at han oftest foretrekker ”apostlenes hester” eller andre lite forurensende framkomstmidler - denne gangen lot deler av turen gå i privatbiler som ble fylt opp av de mer enn 60 frammøtte. Hagelund, som tidligere var områdesjef for heimevernet i Stokke, fortalte at det av forsvarstekniske grunner er nødvendig med et stort spredningsareal i tilknytning til militære flyplasser. Rullebanen er bare en del av arealet; selv om Torps rullebane er av de lengste i landet, det mangler 10 m på at den er 3 km lang. Avstandene mellom stoppene på Torp-turen ville blitt for store innenfor rammen av en kort kveldsvandring, derfor bilbruk. På turen mellom fem stasjoner eller stopp i det store flyplassområdet innenfor Stokkes grenser, fikk vi interessante glimt fra anleggsperioden der 1952-53 som ble regnet som toppår. Store anleggsmaskiner var på ferde, blant annet hadde Euclid-lastebilene hjulstørrelse og lydutslipp som virket imponerende for bilinteresserte gutter i nærområdene. Mange turdeltakere husket de fikk sitte på med bilene som transporterte fyllmasse, andre unggutter fikk til og med slippe til bak rattet. Etter at maskinene hadde ryddet store skogområder og grovplanert for flyplassen, ble det lagd en rekordstor haug med stubber og røtter; et mareritt for jegere på revejakt. Kom jaktbikkja inn i den, var det fare på ferde! Torp ble bygd som en fullverdig militær flyplass for Nato, med kapasitet til å ta imot to skvadroner. Rett nok var det basert på at mye mannskap måtte holde til i telt, kun et fåtall kunne forlegges i bygninger dersom to skvadroner bemannet stedet. I forhold til Rygge, som var basen med egen fast flyskvadron, var Torp en slags dublering eller tvillingflyplass; når Rygge ble renovert, var Torp avlastningsplass. Viktige forutsetninger for flyplassanlegget på Torp var at Stokke kommune hadde sikret vanntilførsel via nybygd vanntårn på Kihleåsen ved Torp. En annen viktig brikke var tankanlegget i Bogen, der drivstoff ble losset fra tankskip og sendt videre i nedgravde rør til Torp flyplass. Militære anlegg har som alt nevnt, mange krav om lager og anlegg av ymse slag. I Kihleåsen er det et toetasjers anlegg i fjellet hvor store ting kan lagres og store biler kjøres inn. Toppen var i sin tid utstyrt med antenner; i dag har den radaranlegg for sivil luftfart. Undervegs stanset vi ved inngangen til et underjordisk anlegg, i sin tid lager og rom for sambandsvirksomhet med hundremetervis av ganger imellom. Så seint som i 1986 under den store militærøvelsen Blue Fox, ble det militære Torp-anlegget brukt. Det var blant annet egen militær telefonlinje fra Torp østover til Mågerø, og flyplassen fungerte som divisjons-kommandoplass med en general i spissen. Hangaren til det vestfoldkjente Dakota-flyet var et av de andre stoppestedene. På rusleturen så vi de murte oppstillingsplassene for flyene og såkalte rusingsgroper for jetflyene, men vi så også at deler av arealene til flyplassen nå som før ble utleid til landbruksvirksomhet. I de tidligere lokalene til Torp planteskole finner vi nå Norsk traktor og motormuseum. Karl Hagelund fortalte om minner fra flystevner der de tidlige Thunderjet-flyene dundret inn så potteplantene hoppet i vinduskarmene på hus i nærheten. Fra 1960-tallet kom de mektige F-104 Starfighter-flyene som med sin kraft kunne stige rett til værs. Mindre kraft var det nok i Twin Otter-flyene, men så kunne de til gjengjeld lande og ta av på kun 50 meter; nyttig egenskap for flytrafikk på Norges mange småflyplasser. Siste stopp på turen var ved brakkeområdet der offisersmesse og sykehusbrakke fortsatt står. Militærflyplassens administrasjonsbygg ble i sin tid reist av byggmester Tor Kandal, en stokkesokning med forsvarsinteresser basert på egen deltakelse i motstandsarbeid under okkupasjonsåra 1940-45. Undervegs kunne Karl Hagelund støtte seg til innspill fra flere kjentfolk, personer med arbeid på flyplassen, heimevernsfolk eller andre med lokal tilknytning til området. Som et alternativ til teknisk lyd fra flytrafikk, kunne naturviter Hagelund innimellom informere om våryre fuglelyder som akkompagnerte vår lille vandring i nærområdene til Kihle, Russeltvedt og Olsrød, som alle er deler av Stokke kommune. En avvekslende tur der vandring vekslet med informasjon, teknikk ble avløst av naturinntrykk. Utflukten ble avsluttet med kafferast og gruppevis mimring om anleggsvirksomhet og perioden da Torp fylte funksjonen som sentral brikke i flymilitært forsvarssystem for Norge og Nato. Gretha Holtan Folkestad |