Aktiviteter 2017-2018

22. August 2017	Husmannsplassen Rønningen i Prestegårdsskogen ved Svein-Erik Bergsholm (Utstyr deg for kafferast) Fremmøte kl. 18. Referat fra Stokke Historielags møte 22.8.2017 Tradisjonen tro startet Stokke Historielag sin møtesesong med et møte i det fri. Denne gang tok lagets leder, Svein-Erik Bergsholm, med seg omkring 50 personer inn i prestegårdsskogen på Stokke. Her fortalte han om husmannsplassen Rønningen og omgivelsene. Rønningen, eller "Skovstuen", ble opprette som en skogvokterstue (Skovstuen) etter kontrakt med matros Hans Christian Andersen i 1851. Plassen ble omtalt i Historielagets årsskrift Arv og Ætt 2016. Ikke tidligere er den gitt noen nevneverdig omtale, antakelig fordi det var en liten, ganske ubetydelig plass i forhold til de mange større som ble solgt fra prestegården på auksjoner i 1886-87. Den ble ikke solgt fordi ekteparet som bodde der da, var gamle og skrøpelige og neppe ville kunne ta med seg huset (som de eide) og flytte noe annet sted. Etter anbefaling av sognepresten fikk de bo der den tiden de hadde igjen. Plassen ble deretter nedlagt. Hvordan det gikk med de åtte barna som husmannen fikk med to av konene, vet vi ikke. Alle levde i alle fall ikke opp. Hans Christian Andersen bodde her med tre koner. To av konene døde fra ham, og selv døde han på plassen i 1892. Den siste kona døde på fattiganstalten i Bogen i 1915. Det gir mange refleksjoner å tenke tilbake på leveforhold for bare vel hundre år siden når man besøker en slik plass på vel to mål! Omgivelsene byr også på mange andre severdigheter. Ikke langt unna ligger et stort gravfelt fra jernalderen som er godt merket med informasjonstavle. Av flere steingjerder i grensen mellom prestegårdsskogen og Melsom gårds skog, skiller ett seg ut med flott stein som ikke kan være ryddingsstein. Hvor den kommer fra, er ukjent. På veien inn til området vi besøkte, ligger en steinsetting med ni steiner i sirkel. Dette er en gravplass i følge arkeologene. Den ble restaurert av Stokke Historielag på sitt første møte i felten i 1950 (året da laget ble stiftet). Dessverre er den ikke tatt spesielt godt vare på av dem som måtte ha ansvaret. En informasjonstavle - kombinert med opprydding - ville gledet turgåere som det er mange av i dette området. Vi koste oss med kafferast og hyggelig samvær før vi bega oss på hjemveien etter et par timers opphold i flott sommervær. Svein-Erik Bergsholm
19. September 2017	Jordmorvesenet før og nå v/ Eva Mjøen BrantenbergFødselshjelp og kvinneliv. På Stokke Historielags septembermøte var Eva Mjøen Brantenberg, utdannet jordmor og agronom, kveldens foredragsholder. Med romanutgivelse i 2016 har hun i tillegg bevist at historiekunnskap og skrivekunst og er andre fagområder hun behersker; på Vestfold-bibliotekene er det ventelister til hennes lokalhistoriske roman Før himmelen roper deg hjem. Kveldens foredrag hadde et dobbelt perspektiv, første delen omhandlet jordmorhistorien, mens foredragets annen del presenterte det historiske stoffet forfatteren har nedfelt i boka om Maria Håkonsdatter fra Feen i Stokke. Begge foredragselementene springer ut av Eva Brantenbergs egen bakgrunn. Som jordmor har hun lang erfaring med fødselshjelp, og naturlig nok har hun fattet interesse for fagets utvikling. Jordmorhistorien delte Brantenberg inn i tre hovedfaser som hun knyttet illustrerende rekvisitter til. Livstreet Yggdrasil brukte hun som symbol for de eldste tider. Bibel og lys ble brukt som symbol for middelalder og hundreåra da kirken og presteskapet grep inn i hjelpekonenes virksomhet, mens vaskefat og såpe sto for nye hygieniske tiltak som kom midt på 1800-tallet. Som symbol for vår tids fødselskår kan settes moderne tekniske hjelpemiddel som fins på nåtidas fødeavdelinger. Det kan være fødeklinikkenes instrument knyttet til smertelindring eller riestimulering, utstyr som må betjenes av profesjonelle og travle helsearbeidere. Vår tids jordmødre deler sin oppmerksomhet mellom mange fødende på samme tid, slik det er på moderne sykehus med spesialisert utstyr og rasjonell stordrift. Første fasen i jordmorvirkets historie knyttet Brantenberg som sagt til asken Yggdrasil, livstreet kjent fra norrøn mytologi, som står for perioden til de ufaglærte kvinnelige fødselshjelperne. Disse kunne gå under tilnavn som ljosmoder, nærkone, hjelpekone, stråmor, jordmor eller klok kone. Overtroen hersket, gravide kvinner måtte passe seg for mangt; de underjordiske kunne legge byttinger i vogga som erstatning for ekte menneskebarn som de røvet. Nornene spant livstrådene, og det var lagnaden som rådde. Yggdrasil-rekvisitten symboliserer perioden da nærkoner, dvs erfarne gifte kvinner i nabolaget som etter gammel norsk lovgiing pliktet å stille opp som hjelpekone for medsøstre som skulle føde. Hjelpekonas ballast var i hovedsak kvinneoverført kunnskap basert på erfaring med konkrete fødsler, ofte med innsikt i legende urter. Det fantes også magiske formler som på mirakuløst vis kunne stanse blødninger og løsne bånd, men også påføre formelbrukeren hekseanklager, en skjebne pålagt mange kloke koner under hekseprosessenes dystre periode. Fase to knyttet Brantenberg til Bibel og lys, tegn på at kirken og presteskapet fattet interesse for de fødselshjelpende kvinnene, blant annet for å skaffe seg oversikt over barnedødeligheten og barn født i dølgsmål. Presteskapet skulle undervise og godkjenne hjelpekonene; især var det viktig at de kunne gjennomføre dåpsritualet dersom den nyfødte sto i fare for å dø. Uten dåp ingen grav i viet jord, og udøpte barn kom ikke inn i himmelen ifølge datidas teologi. Presteskapet administrerte dessuten skikken med inngangskoner, en skikk som varte til midt på 1700-tallet. Ifølge den gammel-testamentlige oppfatning i 1. Mosebok ble det hevdet at kvinner som hadde født, var urene og måtte gjennomgå en renselsesperiode på noen uker før de kunne gjenoppta kirkebesøk og på ny presenteres for menigheten. Renselsesprosessen var for øvrig dobbelt så lang for jentebarn som for guttebarn! Tredje fase i fødselshjelphistorien knyttet Brantenberg til vaskefat og såpe, rekvisitter som viser at hygienen ble forbedret. Etter opplysningstidas idealer ble fødselshjelp et fagområde hvor legevitenskapen etter hvert ble sterkere involvert, og legene overtok jordmor-undervisningen. Midt på 1800-tallet fant legen Semmelweis ut at barseldødeligheten var ulik på Wien-sykehusets to avdelinger, én ble betjent av jordmødre, én av leger; det var den legebetjente avdelingen som hadde størst dødelighet. Da en legekollega døde av infeksjon etter en obduksjon, kom Semmelweis på sporet av sammenhengen. Fødselslegene kunne gå fra obduksjonsbenken med bakteriebefengte organ til sykehusets fødeavdeling, og slik påførte de de fødende barselfeber, eller det vi i dag kaller infeksjoner, ofte med katastrofale følger for mor og barn. Jordmødre obduserte ikke, derfor mindre barselfeber på deres avdeling. Den legebetjente fødeavdelingen fikk tips om å ta i bruk klorkalkoppløsning til håndvask, slik dotømmerne gjorde. Økt krav til hygiene ble viktige element i bekjempelsen av barselfeber. Fra 1810 ble det innført en offisiell forordning om jordmorvirksomhet i Danmark/Norge; landet ble inndelt i en rekke jordmordistrikt som skulle ha en utdannet og offentlig ansatt jordmor med eneansvar for fødslene i sitt distrikt. Jordmorutdanning var for øvrig den første utdanning ut over folkeskolen som ble åpnet for kvinner. Jordmordistriktene var store, og kravet om jordmorutdanning var lenge mer ideal enn virkelighet i det norske samfunnet. Jordmorforordningen av 1810 førte dessuten til en bitter strid mellom de nyutdanna jordmødrene og tradisjonelt utøvende nærkonene som var uten fagutdanning, men hadde lang erfaring og som ikke krevde lønn. Nærkonene følte seg utmanøvrert av de utdannede jordmødrene som etter hvert ble uteksaminert først fra jordmorskolen i København, etter 1818 fra den nyetablerte jordmorskolen i Kristiania. Inntil slutten av 1950-tallet fødte de fleste norske kvinner hjemme og fikk hjelp av kommunalt ansatt distriktsjordmor, men etter den tid skjer de fleste fødsler i Norge på sykehusenes fødeavdelinger. Siste foredragsdel handlet om gårdjenta fra Feen som ble skipperkone på Medø, Tjøme. Siden familien til Mjøen Brantenberg kjøpte eiendommen på Medø i 1928, har gårdshistorien og Tjøme-historien blitt en del av Evas interessefelt; slik sett springer også romanen ut av Eva Mjøen Brantenbergs egen bakgrunn. Jakten på opplysninger om de som i tidligere tider bodde på Medø, førte henne til slektsforskernes kilder som kirkebøker, folketellinger, eiendomsoverdragelser, i tillegg til beretninger om Tjøme-samfunnets lokalhistorie. Med basis i autentiske dokument om personer som faktisk bodde på Medø, har Brantenberg fylt de magre offisielle notat med stor grad av innlevelse i hvordan det var å leve i de to siste tiåra av 1700-tallet og de to første på 1800-tallet. Siden romanens hovedperson er Maria Håkonsdatter og handlinga i boka bygger på hennes liv fra 1762 til 1825, blir det naturlig nok kvinners liv og virke leserne kommer tettest innpå. Med romanen Før himmelen roper deg hjem har Eva Brantenberg skrevet en hyllest til våre formødre med respekt for levekår helt ulike de vi kan nyte to hundreår seinere. Handlingsskjelettet i romanen har Eva Brantenberg basert på autentiske notat fra kirkebøkenes innføringer av vielser, dåp og begravelser som angår Maria Håkonsdatter, den 21-årige Feens-jenta som i 1777 ble gift med den 54-årige skipperen på Medø. Boka skildrer levekår som fulgte i kjølvannet av Napoleons-krigene der Englands havneblokade stengte for dansk korneksport til Norge. Leserne følger hovedpersonene gjennom uår og sult, der barnedødeligheten også var stor. Det dominerende trekket i romanen er innlevelsen i menneskeskjebner sterkt preget av fortidas sosiale og lokale kår. Forfatterens store evne til naturobservasjoner resulterer i fargerike naturskildringer, og disse danner ofte en naturlig klangbunn for personenes livsopplevelser av lykke og smerte, attrå og angst. Siden romanens hovedperson er gårddatteren Maria Håkonsdatter som vokste opp på Nordre Feen i Stokke, var det Stokke-sokninger som denne kvelden kunne dokumentere gjennom egen slektsforskning at de hadde formødre fra Nordre Feen og fra samme slekt som romanens Maria. Flere av tilhørerne takket forfatteren for gode leseopplevelser. Tid til kaffe og kaker ble det også, og på oktobermøtet kommer Rune Sørlie og viser eksempler på hva som fins i Vestfold-arkivenes fotosamlinger. Referent: Gretha Holtan Folkestad
17. Oktober 2017	Dykk i vestfoldsarkivenes fotoarkiv v/ Rune Sørlie MØTEREFERAT STOKKE HISTORIELAG 17. 10. 2017 Dykk i Vestfoldarkivets fotosamlinger. På Stokke Historielags oktobermøte kom fotoarkivar Rune Sørlie og fortalte fra sitt arbeid og viste bilder fra Vestfoldarkivet som blant annet forvalter fylkets fotosamlinger. Flere sentrale fotografer som tidligere har virket i Vestfold-byene, har levert sine negativsamlinger til fylkesarkivet. Dermed sitter Vestfoldarkivet på verdifullt bildemateriale etter fotografene Ansgar Th. Larsen, Odd Bryn, Oddvar Wittek og Kavlie-Borge, alle med tidligere virksomhet i Tønsberg. Også samlingen etter Sandefjord-fotografen Dimitri Koloboff og Larvik-fotografen Jacob E. Ludwigsen fins i Vestfoldarkivet. I samlinga inngår også en samling bilder etter Tønsbergs Blad-fotografen Peder Stangebye, for øvrig med slektstilknytning til Stokke. Å eie en fotosamling er en ting, en annen og krevende oppgave er å ivareta materialet. Alt av bildekopier og negativer utsettes nemlig for kjemisk nedbryting over tid, kunne Sørlie fortelle. Også gamle glassplatemotiv spises gradvis opp. Ved tidligere tiders bildeframkalling skulle bildene skylles, helst i mange omganger, men tida var knapp og ofte slurvet man med gjennomføringen av den optimale framkallingsoppskriften. God bildeoppbevaring er dessuten et vanskelig punkt, og Sørlie viste mange eksempler på bilder som har fått fukt- eller muggskader fordi de er oppbevart under fuktige eller temperaturmessig uheldige forhold. I Vestfoldarkivet oppbevares imidlertid fotosamlinga forsvarlig i klimaregulerte rom. Skadde bilder kan rett nok repareres, men bilderestaurering er et tidkrevende felt. Med digitale verktøy som Fotoshop fikk vi se hvordan skanna bilder av lav kvalitet kan bli forbløffende forbedret. Med et lokalhistorisk bilde fra 17. mai-feiring på Tønsberg torv i 1905 viste Rune Sørlie hvordan et bilde av svært dårlig kvalitet likevel kan reddes som en interessant lokalhistorisk dokumentasjon. Widerøe-samlinga utgjør en landsdekkende samling av flyfoto tatt i flere perioder fra 1935 til 1980. Fra 1970 ble fotosamlinga tilbudt de respektive kommunene som kjøpte bildene fra sitt distrikt. I ettertid ble Widerøe-samlinga overdratt fylkesarkiv og Nasjonalbiblioteket som har digitalisert samlinga og gjort den tilgjengelige for allmennheten. Med interessante glimt fra portrettsamlingene, viste Sørlie eksempler på at det mange moment som kan leses ut av eldre bilder, slik som frapperende eksempler på datidas moter i klesvei og frisyrer. Små holdningsmarkører som okkupasjonstidas binders, et tegn på samhold, eller medlemsmerker eller bruk av uniform dersom du er ivrig speider, var det mange eksempler på. At enkelte yrkesgrupper framsto med klare yrkesrekvisitter, er også relativt vanlig i portrettsamlinger; uvanlige positurer som enkelte turnere eller sirkusartister kunne utvise gjennom med imponerende kroppsbøyinger, så vi også eksempler på. På enkelte barnebilder har barna med seg leker. I Vestfold er det atskillige jenter som har latt seg avfotografere sammen med Las Palmas-dokka, en gave fedre ofte brakte hjem etter sesong på hvalfangst, da båtene var innom Las Palmas på hjemtur. Rune Sørlie avsluttet med et knippe Stokke-bilder fra perioden mellom 1936 og 1972. At sentrumsbebyggelsen i Stokke er sterkt utvida, var lett å se på disse flyfotografiene fra Widerøe-samlinga. Sørlie fortalte at Vestfold-arkivet ofte blir oppsøkt av personer som vil finne ut når et konkret bygg ble reist; i tillegg blir Fylkesarkivets fotosamling tidvis brukt til å dokumentere hvor lenge ei brygge eller en grensehekk har stått der den står nå. Foto kan dokumentere saksforhold i tvistesaker, til glede for noen, til ulempe for andre! At bilder har kulturhistorisk verdi, fikk vi mange eksempler på; at bildematerialer må forsvarlig sikres, var konklusjonen etter Rune Sørlies bildeforedrag. Som vanlig var det fullt hus og trivelig prat over kaffekoppene. På novembermøtet vil Kirsten Eriksen Horsfjord, oppvokst på Stokke prestegård, ta for seg minner nettopp fra Stokke prestegård. Referent: Gretha Holtan Folkestad
21. November 2017	Minner fra Stokk Prestegård V/ Kirsten Eriksen Horsfjord og Siv Abrahamsen Referat mangler.
16. Januar 2018	De vanskelige tidene ved krigshistorien v/ Journalist og forfatter Eirik Weum. (Forfatter av bokserien "Nådeløse Nordmenn") Ondskapen kan også være norsk Stokke Historielag innledet det nye året med foredrag av Eirik Veum, forfatter og journalist i NRKs utenriksavdeling. I perioden 2012-14 utga han en trilogi med fellestittel Nådeløse nordmenn. Serien omhandler nordmenn som sto på feil side under krigen, dvs personer som i 1940-45 tjente de tyske okkupasjonsmaktene. Første bindet handler om de som arbeidet for det Statspolitiet, en norskopprettet parallell til det tyske sikkerhetspolitiet. Statspolitiet hadde grupper over hele landet og var bemannet av 962 nordmenn som samarbeidet tett med Sipo, den tyskopprettede politiske politigruppa der Gestapo var en sentral underavdeling. Statspolitiet kontrollerte all motstand mot naziregimet, fra utgivelse av hemmelige aviser og grenseflukt, til ulovlig bruk av røde toppluer, et norskpatriotisk motstandssymbol under okkupasjonen. Statspolitiet ble glemt etter krigen, og lite var skrevet om dem før boka til Eirik Veum kom. Bokserien utfylte påtakelige tomrom i den norske krigshistorien, men fagfolkene var uenige om betydningen av at Veum utga lister over navngitte kollaboratører. Bind to i Veums trilogi omhandler de som deltok i Hirden, den politiske kjernegruppa i Nasjonal Samling, som var det eneste tillatte partiet i det nazistyrte Norge. Hirden var tenkt å utgjøre grunnmuren i en egen norskoppbygd nazihær. Hirdens uniformerte barne- og ungdomsgrupper drev aktiv agitasjon, arrangerte stevner og marsjerte i opptog med faner og flagg. Gjennom hirden ble det rekruttert norske frontsoldater til tyske styrker på Østfronten. Hirdgrupper og tidligere frontsoldater deltok blant annet i vakthold på Berg interneringsleir i Vestfold. Trilogiens siste bind handler om nordmenn som arbeidet for Gestapo, en hemmelige avdeling under det tyske statspolitiet, beryktet for sin brutalitet og voldsbruk. 5000 nordmenn sto på Gestapos lønningsliste. Når okkupasjonstida var så pass fredelig som den var i Norge, skyldtes det ifølge Veum at okkupasjonsmakten hadde skaffet seg et velutvikla støtteapparat av norske medarbeidere. Uten dette synlige og usynlige nettverket av norske kollaboratører ville ikke tyskerne hatt sjanse til å slå ned så mange motstandsfolk som de gjorde, hevdet Veum. Angiverkorpset var stort. Da freden kom, var det omtalen av brutale tyskere som dominerte den norske offentligheten, mens åpen omtale av nordmenn som samarbeidet med tyskerne, ble fortiet. Nordmenn var både i tall og styrke langt mer delaktige enn det som kom fram de første etterkrigsåra. Å legge lokk på denne siden av krigsoppgjøret hadde etter Veums mening negative følger. Ryktene gikk selvsagt, og nordmenn som var relativt passive og til dels motvillige i tyskersamarbeidet, kunne bli likestilt med de verste torturister. Uten åpenhet, ingen nyanseringer. Skygger er vanskelig å bekjempe, motstanden må rettes mot faktiske personer med navn og ansikt, etter Veums mening. Et kjernepunkt i Veums foredrag var at norske nazister på ingen måte sto tilbake for tyskere i bruk av vold og utøvelse av sadisme. Mens de tyske representantene for det meste var i moden alder, med militær utdanning og erfaring, var de norske ganske unge og umodne, oftest uten noen militær ballast. Norske fanger som ble torturert, erfarte ifølge Veum at torturerende tyskere slo på kroppsdeler der det gjorde vondt men skadet minst, mens nordmenn slo mot hode og brystregion, hvor skadene i verste fall kunne føre til at fanger døde under avhør. Skrekkeksempler på dette fins i rapporter om fangetortur utført av en gruppe spesialvervede norske hirdmenn som ble sendt til Nord Norge for å holde vakt i fangeleire for østeuropeere utnyttet til vei- og jernbanearbeid. De norske hirdmennenes vaktoppdrag varte kun i seks måneder. De leiransvarlige tyskerne påpekte at nordmennenes voldsutøvelse kom ut av kontroll, og at deres oppførsel overgikk det som kunne aksepteres. Veums konklusjon er at normale 17-18-åringer kan utvikle seg til brutale torturister dersom omgivelsene og omstendighetene inviterer til en slik utvikling. Nils Christie, sosiolog og kriminolog, bygde sin magistergradsavhandling Fangevoktere i konsentrasjonsleire fra 1953 på intervjurapporter han hadde tatt etter samtaler med krigsdeltakere like etter krigen. Stoffet sendte han til jurist Johs. Andenæs som var med på deler av rettsoppgjøret og seinere skrev boka Det vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret etter okkupasjonen (1979). Innholdet i Nils Christies rapporter ble i tidlig etterkrigstid vurdert som for brutalt til å bli offentliggjort. I ettertid har Eirik Veum blant annet brukt Christie-rapportene som dokumentasjon for sine til dels detaljerte skildringer av nordmenns voldsbruk mot fanger. I tillegg har han oppsøkt en rekke arkiv, lest rettsdokument og intervjuet involverte på begge sider. Serien Nådeløse nordmenn var omstridt, men ble solgt i store opplag. Bøkene omtaler mer enn 3200 navngitte personer som samarbeidet med tyskerne. Rettslig søksmål mot forlag og forfatter forsøkte å stanse utgivelsene, men søksmålet ble seinere trukket. Hensynet til ytringsfrihet gikk framfor diskresjon og hensyn til etterlevende slekt. Forfatteren innrømmer at det er et dilemma knyttet til utgivelsen av dette stoffet; noe var hentet fra dokument som på dette tidspunktet var unndratt offentlighet. En rekke navn ble offentliggjort for første gang i denne bokserien, og uskyldige etterkommere av nordmenn dømt for krigsforbrytelser, fikk på ny sine sår avdekket. Personer definert som krigsforbrytere har i ettertid fått sin dom og sonet sin straff, selv om ikke alle ble straffet, og fengselstida ble oftest avkortet. Gjennom Veums bøker risikerte de igjen å møte fordømmelser. Veum har selv intervjuet flere av dem og følt på dilemmaet. Men tross alt er det nå 70 år siden krigshandlingene fant sted; andre land har for lengst gjort opp med det som skjedde under krigen. I Norge har det tatt lengre tid fordi det i tidlig etterkrigstid var en stilltiende enighet om at de vonde og vanskelige sidene ved krigen ikke skulle omtales. I etterkant av Veums bøker er også Riksarkivets landssvikerarkiv åpnet for allment innsyn; fortielsen var brutt. I tillegg til trebindsverket Nådeløse nordmenn, har Eirik Veum sammen med Geir Brenden gitt ut De som falt – nordmenn drept i tysk tjeneste (2009) ei biografisk bok om norske frontkjempere som falt i tysk tjeneste på Østfronten. I alt 4800 nordmenn vervet seg til kamp på tysk side. For Veum er det et tankekors at frontkjemperne tallmessig utgjorde en større gruppe enn de som med våpen i hånd deltok aktivt i den norske motstandsbevegelsen. Stoff om okkupasjonstida er også aktualisert i Veums nyeste bok, Det svenske sviket (2016), som omhandler broderfolkets rolle under okkupasjonen av Norge. En lydhør forsamling på bortimot 100 fulgte med på Eirik Veums dystre foredragstema som dokumenterte at krig sjelden er en svart-hvit affære, derimot fins det store grå felt. Noen hver kan snuble og tråkke feil når situasjonen og forholda legger til rette for det. Men åpenhet er en forutsetning for å renske opp og ta avstand fra en ideologi som godtok handlinger framtida bør vaksineres mot. Referent: Gretha Holtan Folkestad
20 februar 2018	Harald Kile: "En åpenbaring av herligheter" Årmøte
20. Mars 2018	Kald krig og Vestfold v/ Erlend Larsen
24. April 2018	Fattigprotokollen - Alle familier har en glemmebok. v/ Tor Gjervin

Aktiviteter: 2016-17

23.August 2016	Fra hjulmakerverksted til bussproduksjon på Nedre Bettum v/Erling Halvorsen. Frammøte kl. 18. (Utstyr deg for kafferast!) Mangesysleri og samdrift på 1800-tallet. Referat fra Stokke Historielags første høstarrangement 23.08.2016 Tradisjonen tro startet Stokke Historielag høstsesongen med en utflukt i det fri, denne gangen til Bettum-gårdene i Vestre Skjee, nær grensa til Andebu kommune, vår nåværende frende og kommende samboer. Som kjentmann og veiviser stilte Erling Halvorsen, godt støttet av lokale grunneiere og deres slektninger. Første stopp var Nedre Bettum, og hovedattraksjonen var gårdens verksted. Tidligere var verkstedvirksomheten en viktig del av virksomheten på gården, nå brukes det i hobbysammenheng. Slekta var representert med tre generasjoner fra den sju-generasjoners lange gårdshistoria som startet i 1864 da gården ble fradelt Øvre Bettum, hovedbruket til da. Den virksomme bonden Hans Christian Iversen bygde opp gården og hjulmakerverkstedet, sønnen Johan Christian ble den som eide bruket da verkstedet var på sitt driftigste. Opprinnelig produserte Bettum-verkstedet trehjul i ulike størrelser. Drivverket var i starten basert på vannkraft fra den vesle bekken like ved. To oppsamlingsdammer stabiliserte dessuten tilførselen av vannkraft og fikk den til å vare lenger enn den korte tida bekken var på sitt kraftigste. Noe helårsdrift var det neppe i denne perioden, til det var bekken for liten. Vanndriften ble også brukt til sagdrift, og trolig lå det kvern ved bekken. Med et sindig system av tauoverføringer gikk vannhjulets kraft også til reimdrevne motorer for dreiebenk, båndsag, høvel og fres på gårdens verksted. Relativt tidlig ble bensindreven motor installert, og seinere ble det elektrisk drift på anlegget. I dette godt utnytta verkstedet er det i seinere år snekret kjøkkeninnredning, barnesenger og annet utstyr. Men tidlig på 1900-tallet var det i tillegg til hjullaging - der læregutter fikk sin hjulmakerpraksis - verksted for tillaging av busskarosserier. Kyndige eldre bilfolk fortalte at de første bussene kom som halvfabrikata med understell (chassis) og motor fra utlandet; den påbygde overdelen ble laga lokalt. Første Nøtterøy-bussen skal stamme fra Bettum, heter det. Verkstedet viste et godt utnyttet lokale, og fortsatt sto det gamle maler fra produksjon både av trehjul og karosserideler. Det er sjelden å se et så gammelt verksted bevart og fortsatt intakt. Gården hadde også smie der jernbeslaga til trehjula ble laga. I framhuset på gården kunne vi se møbler og stueur i bruk som var produsert på stedet av Hans Bettum. At møblene fortsatt er i bruk, beviser at gammelt håndverk sto for solide produkt. Husets gamle veggtelefon tydet også på at verksteddriften ble prioritert når telefonbehovet ble vurdert og abonnement bevilget. I hagen vanket det kaffe og kaker servert av gårdens folk. Samtidig fikk vi beretningen om den utferdsglade Bettum-sønnen med hjulmakerferdigheter, som tok med seg ferdighetene og dro til Durban der han startet hjulmakeri. Et aktuelt produkt fra Durban-verkstedet skal ha vært drakjerrer kalt rickshaw, brukt som drosjer og trukket av mennesker. Fortsatt lever det etterkommere i Durban som har en forfar med røtter og kunnskap fra Bettum i Stokke-bygda! Etter kafferast og godprat på Nedre Bettum, gikk ferden til teglsteinhuset på toppen av Bettum-bakken. På 1800-tallet ble det laga teglstein på denne øvre Bettum-gården; leira ble tatt fra areal like ved. Teglsteinhuset på Bettum ble bygd i 1831 av stein produsert på gården, og steinkvaliteten må sies å være god siden huset fortsatt står. Teglbrenneriet på Bettum lå i sterk konkurranse med teglverket på Gjein; det sies at Bettum-driveren var villig til å bære takstein, som de også produserte, til kunder i by’n, det vil si Tønsberg. På denne Bettum-gården så vi et tidlig eksempel på samdrift. Her ble framhuset delt i tre; i midten lå et felles bryggerhus, og på hver side hadde to brødre hver sin bolig. Også den felles låven ble delt i to; økonomisk og rasjonelt. Undervegs ble det mimret om tidligere tiders driftsmetoder, og folk husker fortsatt beretningen om gamleskomakeren på Bettum som gikk fra gård til gård og tok oppdrag. På en av de andre Bettum-gårdene hadde de dessuten flyttbar bensindrevet treskeverk og korntørke som tok oppdrag for bønder i distriktet. Gjennom møter med konkrete bygninger og gammelt uts Også neste historielagsmøte står i bilens tegn. 20.09. får vi høre historien om NAF Veibok presentert av Andebu-sogningen Knut Evensen. Referent: Gretha Holtan Folkestad
20.September 2016	Veibokas historie v/Knut Evensen Historien om NAF Veibok, «Bilistenes bibel». Stokke Historielag hadde «Bilistenes bibel», Veiboka som Norges Automobil-Forbund (NAF) utgir med visse mellomrom, som tema på septembermøtet. Vestfold-mannen Knut Harald Evensen har hatt redaktøransvaret for seks av de nyere versjonene, utgitt med tre års mellomrom i perioden 1995-2010. Med yrkesbakgrunn i mediebransjen og start i Sandefjords Blad i 1962, har Evensen som skribent og fotograf hatt stor innvirkning på nordmenns reiselektyre gjennom de 20 åra han var tilknyttet NAF Veiboka, som tidligere var i åpent salg, blir nå presentert i store opplag kun tilgjengelig for NAF-medlemmer. De seks bøkene som Evensen hadde redaktøransvar for, sto for et samlet opplag på ca. 4 millioner. Tilleggshefter i form av de NAF-utgitte Reisegleder har Evensen også bidratt med. Ganske tidlig utga NAF tilleggshefter, blant annet sommersesongens ferjeruter i 1935 og i 1930 utga NAF sogar egen reisebok for syklister! Med den digitale epoken ble Evensen prosjektansvarlig for den NAF-initierte Ruteplanleggeren, en nettbasert tjeneste NAF utviklet over en fireårsperiode og presenterte i 2003. Ved å angi start og mål for reisestrekningen fikk man hjelp med ruteforslag og opplysninger. Tjenesten er fortsatt i funksjon, nå som del av Googles lynkjappe ruteplanlegger, fortalte Evensen. Fra 1999 har også Veiboka vært digitalt tilgjengelig. I tillegg til alt dette utga Evensen i 2009 bok om Oscarsborg. Med hovedfokus på Veiboka presenterte Evensen publikasjonens utvikling gjennom de til sammen 30 utgavene til nå, noe han dokumenterte grundig gjennom parallellisering med bilorganisasjonens vekst og stadig økende medlemstall. Den første NAF-veiboka kom ut alt i 1928, fire år etter organisasjonen ble opprettet. I en periode var veiboka et samarbeidsprosjekt mellom KNA (Kongelig Norsk Automobilklub) og NAF. I perioder hadde Veiboka annonseinntekter, ofte for bilrelaterte varer eller tjenester. Medlemstallet i NAF vokste jevnt inntil okkupasjonen 1940-45 satte en bråbrems på utviklingen. Først i 1946 kom det fart i virksomheten; veiboka utgitt i 1947 presenterte nytt krigsrelatert stoff basert på okkupasjonsåras hendinger. Stigningen i medlemstall og opplag for Veiboka følger på mange vis bilismens og reiselivets utvikling; etter opphevelsen av etterkrigstidas bilrasjonering i 1960, økte medlemstallet kraftig. Velstandsvekst utvidet reiselivet, og i 1986 var NAF-medlemstallet på sitt høyeste med 536 992 medlemmer og Veibok-opplag på 650 000. Seinere har medlemstallet stabilisert seg på rundt 500 000; NAF er dermed en stor organisasjon i norsk sammenheng med publikasjoner som når mange. Innholdet i Veiboka vokste og endret seg underveis. For å få mer lokalinformasjon om stedene langs Veibokas reiseruter kom en tidligere redaktør på å kontakte sogneprestene i landet; men hvordan sikre seg svar fra det travle embetsverket? Trikset var å legge ved ferdig frankert svarkonvolutt. Prestesamvittigheten ville føre til at svarprosenten ville bli høy, var resonnementet; det slo til, og slik fant de mange kirkeomtaler veien inn i NAF-boka, fortalte Evensen. Med Evensens visuelle presentasjon og tilbakeblikk på oppsett og bildemateriale i Veiboka, fikk vi følge bilmodellenes variasjoner, så vel som overgangen fra primus til propan i campinglivet. Veiboka var på sitt mest omfattende i 1935 da sidetallet var på hele 920. I starten var Veiboka redigert med todelte sider der enkle kartskisser fulgte veibeskrivelsen med omtale av veiknutepunkt og byer undervegs. Etter hvert fikk Veiboka egen helsiders kartavdeling fra 1973-utgivelsen, fargebilder kom i 1979. Med tre års mellomrom ble ny Veibok presentert, intervallene er nå økt til fire år. For tida diskuteres det om publikasjonen kun skal utgis i digital versjon for å følge tidas medieteknologiske utvikling. Ellers erfarte Knut Harald Evensen i sin redaktørtid at resultatet av kommune-invitasjonene med ønske om Veibok-bidrag førte til svært variable tilskudd. Mens noen sendte åtte siders kompakte informasjonsskriv, sa andre bare ok til eksisterende Veibok-omtale av kommunen. Lokalpatriotismen og bidragsviljen var ujevnt fordelt. Tidvis ble Veibok-redaktøren involvert i lokale navnestrider; skulle tettstedet hete Stord eller Leirvik? Redaktøren fulgte de faktiske skiltenes navngiing, slik bilistene møtte dem på sin ferd. Hissigheter oppsto også da NAF i 1979 satte Vegbok på omslaget; slikt ble det språkstrid av selv om rettskrivingsreglene åpnet for felles nynorsk/bokmål-varianten veg. Innholdet i NAF Veibok fikk etter hvert avstandstabeller, oversikter over landets høyeste fjell, dypeste fjorder, lengste elver, samt oppsett over alle landets kommunevåpen, med revisjonsutfordringer like rundt hjørnet. For redaktøren av NAF Veibok ble selve utgivelsesåret gjerne kalt «helvetesåret» med store krav til orden og oversikt i forkant av hver nyutgivelse, fortalte Evensen. Informasjonsflommen steg, og Evensen erfarte at redaktøransvaret besto av følgende hovedutfordringer: informasjonssøk via fylker, kommuner, turistkontor med relaterte reiselivsaktører; sortering og balansering av innkommet stoff; syntetisering av stoffet i telegramstil for å plass til det mest relevante. Etter den tidligere NAF-redaktørens syn kan NAF Veibok på sitt beste representere en syntese av stoff om veier, natur og samfunn til opplysning og glede for oss veifarende. Etter et veldokumentert foredrag ispedd tilhørernes spredte meningsutvekslinger om siste Veibok-revisjon, supplert av god servering, fant alle veien hjem, trolig uten tilskudd av GPS eller Veibok på denne turen! Referent: Gretha Holtan Folkestad
18. Oktober 2016	Colin Archer og Vestfolds museumsbåt "Gjærbuen II" 1898 v/Uwe Griem og James Ronald Archer REFERAT FRA STOKKE HISTORIELAGS MØTE 18.10.2016 Om Colin Archer Uwe Griem, som i over 30 år var eier av en Colin Archer-båt, innledet sjøfartskvelden i Stokke Historielag med en presentasjon av Colin Archer (1832-1921), en ruvende skipskonstruktør og skipsbygger, født i Larvik som sønn av skotske innvandrere. Fra Skottland hadde Colin Archers far drevet trelastimport fra Norge og Sverige, men Napoleons-krigene først på 1800-tallet hemmet eksporten av trevirke, liksom de hindret importen av korn fra Danmark til Norge. Det siste førte til Terje Vigen-tilstander med nødsår og sult i Norge. Importvansker og økonomiske nedgangstider fikk Archer-familien til å søke lykken i Norge; familien bosatte seg på Tollerodden i Larvik, hvor den tallrike familien med 13 barn også omfattet Colin, nr. 12 i rekka. Som unggutt gikk Colin i båtbyggerlære på Treschows verft, og som 19-åring dro han til brødre i Australia som drev sauefarm. Her var Colin i 10 år, la seg opp penger, og lærte i tillegg mye om drift og administrasjon. Tilbake i Norge studerte han skipsbyggingsteknikker fra inn- og utland, og han reiste rundt og observerte teknikker i bruk, før han startet egen båtbyggervirksomhet. Mindre skuter ble levert fra Tollerodden, større skuter fra Rekkevik lengre ute i fjorden. Fra Larvik og omegn kjente Colin Archer til den sentrale losvirksomheten knyttet til steder som Kjerringvik, Ula, Stavern, Nevlunghavn og Helgeroa. Mange av losskøytene ble tatt av havet. Colin Archer mente det var mulig å lage skuter som både var raskere og mer sjødyktige. Ved å tilpasse konstruksjonen til den såkalte Bølgelinjeteorien, utviklet Archer en bedre og dypere skrogform som inkluderte jernballast boltet under kjølen. Losene som i utgangspunktet var skeptiske til Archers nykonstruksjoner, endret mening etter hvert som ryet om båtenes sjøegenskaper spredte seg. Det gikk frasagn om redningsdåden som en av hans redningsskøyter sto for ved et orkanaktig uvær på Finnmark-kysten i 1894. Den seildrevne Archer-skøyta med et mannskap på tre reddet 36 liv ved Hamningberg denne dagen. Colin Archer var med på å grunnlegge både Kongelig Norsk Seilforening i 1883 og Redningsselskapet i 1893; selv bygde han 16 redningsskøyter. Legendarisk er også polarskuta Fram, båten Fridtjof Nansen bestilte til ekspedisjonsbruk i 1890. Bestillingen gikk ut på ei skute som måtte tåle sterkt ispress, en prøve den besto med glans. Alt i alt hadde Colin Archer levert 200 båter fra eget verft da han sluttet med båtbygging i 1909. De velrenommerte redningsskøytene og polarskuta Fram bidro til at han mottok St.Olavs-orden. Colin Archer var samfunnsengasjert; han var formann i Færderlosenes Forening, medlem av Larvik havnestyre, satt i formannskapet i mange år og var Larvik bys ordfører i to år. Men Colin Archer spilte på flere strenger, bokstavelig talt; han var en habil cellist, skrev dikt og ga seg i kast med å oversette William Shakespeare til norsk, Henrik Wergeland til engelsk! Referat: Greta Holtan Folkestad
22. November 2016	Petter Dass'Liv og dikting i historisk sammenheng' v/Erna Rodahl Stokke Historielag Petter Dass i Stokke Historielag  Vår sist ankomne prest, Erna Rodahl, var Stokke Historielags foredragsholder tirsdag 22. november. Hun tiltrådte sin stilling som kapellan på Vear (ut 2016 i Stokke kommune) 17. august i fjor. Hun kommer fra Rana og Brønnøysund. Hun har svennebrev i kjole- og draktsøm og startet butikk og systue i Brønnøysund i 1982. Hun drev senere flere brudesalonger på Helgeland inntil 2009 da en hofteskade varslet behov for omskolering. Dermed tok hun fatt på studiene ved Menighetsfakultetet, og våren 2015 var hun ferdig utdannet prest og klar for sin første prestegjerning. Erna har et spesielt forhold til Petter Dass (16471707). Han var født på Herøy, noe også moren til Erna var. Faren kom fra Skottland til Bergen hvor han drev handel. Moren, Maren Petersdatter Falch, kom fra Tjøtta. Faren døde da Petter var syv år, og barna vokste opp hos slektninger. Petter vokste opp hos en tante på Nærøy prestegård. Her bodde han til han ble sendt til Bergen for å gå på latinskolen der (Bergen katedralskole), en "forskole" for teologistudiet i København. Hans første jobb var som hjelpelærer hos sognepresten i Vefsn. Derfra gikk ferden til Nesna. Han giftet seg med Margrethe og de fikk to barn, men Lars, den eldste, døde før han var 20 år. Så flyttet Margrethe og Petter med den gjenlevende sønnen Andreas til Alstadhaug i 1689 hvor han var sogneprest til sin død i 1707. Her skapte han det meste av sin diktning. Den norske dalevise var det eneste som ble utgitt i hans levetid. Herre Gud! Dit dyre Navn og Ære er hans mest kjente salme. Foruten Nordlands trompet er Katekismesangene (utgitt 1715) hans mest kjente verk. Disse er til nå utgitt i over 50 utgaver. De ble mye brukt i hjemmene som andaktslitteratur. Petter Dass (og også Thomas KIngo i Danmark) var begeistret for Dorothe Engelbretsdotters salmediktning. Hun var den eneste kjente kvinne som diktet salmer. Bøkene til Petter Dass er i dag bare å finne i antikvariater. Moren til Erna Rodahl fortalte mye om Petter Dass og om besøk på Alstadhaug prestegård og i Alstadhaug kirke. Hun var stolt av en stol de hadde hjemme på Herøy som kom fra Alstadhaug prestegård. Erna er altså flasket opp med Petter Dass og hans virke. Hun gikk på skole samtidig med elever som hadde Dass som etternavn, noe hun misunte dem. De har imidlertid senere skiftet navn. Erna viste mange bilder fra Alstadhaug og Herøy kirker og av Petter Dass. Hun mintes med glede to sommere hun var vikar i Alstadhaug kirke. Som del av prestestudiene skrev Erna masteroppgave om Trende Bibelske Bøger (Ruths, Esthers og Judiths bok på rim, 1723). Dette er Petter Dass' minst kjente verk. Kanskje fordi det handler om tre kvinneskikkelser? Han tilkjenner kvinnene både klokskap, intelligens og mot. Han forklarer inngående hvorfor han skrev om disse. Petter Dass må ha sett hvilken viktig rolle kvinnene hadde på Helgelandskysten mens mennene var lenge borte på fiske. Erna Rodahl føler det er viktig at både kvinner og menn deltar på alle områder. Vi ser kanskje ting med litt forskjellige briller, noe som vil berike også forskningen. Masteroppgaven gikk ut på å sette Petter Dass inn i en historisk kontekst. Det er viktig å tolke Petter Dass ut fra den tida han selv levde i. Han må forstås i lys av Luther, og han så Gud som en god gud. De siste 150 årene har Petter Dass vært tolket inn i en nasjonalromantisk tidsepoke, ikke minst takket være Welhaven som var veldig begeistret for Nordlands trompet. Han ga Dass nærmest heltestatus innen nasjonallitteraturen. Welhaven var ateist og tolket Petter Dass med sine briller. Men Dass skrev verket for å ære Gud, ikke for å beskrive naturen. Martin Luther mente alle skulle kunne lese og forstå sin bibel og ikke være henvist til presteskapet. Derfor oversatte han hele bibelen til tysk. Han så ekteskapet på en helt ny måte, og han satte ekteskapet og familien foran geistligheten. (Da Erna Rodahl siterte Martin Luthers utsagn om at kvinnen er Guds vakreste skapning, reagerte flere i salen med applaus!) Folk skulle forstå sin bibel. Dette mente også Petter Dass. Han diktet derfor salmer på lettfattelige rim. Erna Rodahl høstet varm applaus for sitt gode og behagelig framførte foredrag i den fullsatte møtesalen på Stokke Bygdetun. Arrangementskomiteen sørget for at vi som vanlig fikk en trivelig kveld sammen med kaffe og tilbehør. Leder ønsket alle god jul. Neste anledning til å besøke Stokke Historielags møte kommer tirsdag 17. januar i det nye år og i den nye Sandefjord kommune. Da får vi et møte med "parhestene" fra Naturens verden i NRK, Ketil Gravir og Karl Hagelund. Referent: Svein-Erik Bergsholm
17. Januar 2017	Naturhistoriske vandringer i Vestfold v/Ketil Gravir og Karl Hagelund Formidling fra naturens verden Formidling fra naturens verden For NRK-lyttere har søndagsfrokosten i mange år blitt akkompagnert av radioprogrammet Naturens verden, og i 14 år var det Ketil Gravir som hadde ansvaret for programposten. På januarmøtet i Stokke Historielag skulle minner fra Ketil Gravirs arbeid med nettopp dette naturprogrammet trekkes fram. Etter at NRK hadde levd et konkurransefritt monopolliv, kom lokalradioene og NRK-utvidelsen med tokanalsystemet da P2 ble introdusert. Oppmykingens tid var innledet, de trauste radioprogrammene i NRK skulle ikles mer ledige former. Programpresentasjoner skulle ikke lenger preges av ensidig belæring, nå skulle opplevelse og engasjement fargelegge innslagene og forsterke lytteroppslutningen. For naturprogrammene skulle samspillet mellom natur og kultur vektlegges i større grad. Samtidig var det i denne perioden et generasjonsskifte i NRK. Rolf Kirkvaag og Arne Aasgaard hadde begge hatt naturprogram, nå gikk de og Landbrukshalvtimens leder Steinar Brauteset ut av radiotjenesten. Fra høsten 1990 ble Ketil Gravir den som skulle føre radioens naturprogram videre, og den veletablerte sendetida søndags formiddag ble beholdt. Ketil Gravir kom som seksåring til Stokke der faren, Ragnvald Gravir, skulle bygge opp fylkets nyerverva gård på Melsom til ny arena for landbruksutdanninga som tidligere lå på Fossnes i Arnadal. Ketils første naturinntrykk fra Vestfold var det faren som introduserte, slik som sporene etter det store og dramatiske leirraset i Arnadal i 1944. Mildere naturinntrykk møtte Ketil i badebukta nær Melsom, en flott badestrand med et hvitt, lite badehus omkranset av varmkjære løvtrær. Etter Ketil Gravirs mening er naturen vi vokser opp med, viktige element i det som skaper følelse av tilhørighet. I voksen alder tok Ketil selv med seg småtrær fra Stokke-området og planta på tomta til nybygd bolig i Asker, slik bar han konkrete element fra Vestfold-naturen med seg videre. I arbeidet med Naturens verden kom radiomannen i kontakt med Karl Hagelund, en annen Stokke-gutt med stort engasjement for naturvitenskap og naturvern. Som biologutdannet havnet Karl Hagelund i staben hos fylkesmannen i Vestfold, herfra bidro han til fylkesadministrasjonens håndtering av naturrelaterte spørsmål. Som biologutdannet naturbyråkrat og naturverner satt Karl Hagelund med stor innsikt i Vestfold-naturens mangfold, og dette var det faglige grunnlaget for hans mange bidrag til radioprogrammet Naturens verden. Ketil Gravir fant dessuten ut at Karl Hagelund passet godt inn i de nye tankene om en ledigere radioformidling; engasjementet var framtredende, og mikrofonskrekk var han fri for. Selv la Hagelund «Blindern-dialekta» med de vanskelig faguttrykkene på hylla. Han ville formidle innholdet slik at folk flest forsto hva han sa, derfor brukte han et folkelig språk sterkt prega av egen Vestfold-dialekt. Gravir repliserte imidlertid at det kom reaksjoner også på folkespråkets former; Vestfold-varianten «faulær» var ikke noe alle likte ble brukt i NRK-sammenheng! Etter hvert som måling av lytteroppslutning ble viktig for bestemmelser om sendeprogrammet til NRK, viste registreringer at Naturens verden hadde jevne og gode lytterskåringer. Et viktig signal var at få falt av under sending, målingene tydet på at lytterne fant programmet interessant slik at de fortsatte å høre programmet ut. Den teknologiske utviklingen med lett bærbart opptaksutstyr gjorde at det ble kurant å lage radioreportasjer ute, slik sett kom lytterne nærmere ekte naturopplevelser slik radarparet Gravir og Hagelund representerte. Én gang måtte de imidlertid juge på seg et gåsetrekk de skulle rapportere om fordi tåka lå så tjukk over Ilene at det var umulig å se noe som helst. Ilene er sammen med Presterødkilen – som ble freda alt i 1969 – av de mest kjente verna våtmarksarealene i Vestfold, og dermed av stor interesse for ornitologer som Hagelund. Likevel er det innlandsstrøka av Vestfold der landskapet rundt Farris og Lågendals-traktene står mer på tvers, som er Karl Hagelunds favorittområde i Vestfold-naturen. Her fins fortsatt stillhet, urørt urskog der elgen lager stiene, og tilgang til høydedrag med flott utsikt til sju kirkesogn, ifølge Hagelund. Både Gravir og Hagelund fortalte at tidlige barneinntrykk og fedrenes formidling hadde satt varige spor og blitt medvirkende til naturinteressen de begge har bygd store deler av yrkeslivet sitt på. Å være vitne til farens første Vestfold-registrering av en rørsanger ved Borrevannet, ble skjellsettende for Karl. Seinere var han selv med på et førstegangsopptak av nattergal på Tjøme i 1963; naturinteressen gikk i arv fra far til sønn. Gjensyn med skolekamerater og venner fra oppvekstår blir for mange en ekstra glede når lokalhistorien samler oss til deling av minner om felles fortid. Ved kaffebordet på Stokke Bygdetun var det mulighet for flere gjensyn, en sjanse mange benyttet seg av. Blant de frammøtte vennene i den store tilhørergruppa var Per Østern, tidligere organist og musiker, som bidro med berikende musikalsk innramming til ordene. De to kåsørenes muntlige formidling av minner fra et omfattende samarbeid om naturprogrammet Naturens verden viste at ordene fortsatt flyter lett, og at engasjementet og formidlingsgleden fortsatt er til stede. På Stokke Historielags februarprogram vil Tor Bjørvik fortelle om bruk av vann og bekker i Stokke, energikilder som i tidligere tider var av stor betydning. Referent: Gretha Holtan Folkestad For NRK-lyttere har søndagsfrokosten i mange år blitt akkompagnert av radioprogrammet Naturens verden, og i 14 år var det Ketil Gravir som hadde ansvaret for programposten. På januarmøtet i Stokke Historielag skulle minner fra Ketil Gravirs arbeid med nettopp dette naturprogrammet trekkes fram. Etter at NRK hadde levd et konkurransefritt monopolliv, kom lokalradioene og NRK-utvidelsen med tokanalsystemet da P2 ble introdusert. Oppmykingens tid var innledet, de trauste radioprogrammene i NRK skulle ikles mer ledige former. Programpresentasjoner skulle ikke lenger preges av ensidig belæring, nå skulle opplevelse og engasjement fargelegge innslagene og forsterke lytteroppslutningen. For naturprogrammene skulle samspillet mellom natur og kultur vektlegges i større grad. Samtidig var det i denne perioden et generasjonsskifte i NRK. Rolf Kirkvaag og Arne Aasgaard hadde begge hatt naturprogram, nå gikk de og Landbrukshalvtimens leder Steinar Brauteset ut av radiotjenesten. Fra høsten 1990 ble Ketil Gravir den som skulle føre radioens naturprogram videre, og den veletablerte sendetida søndags formiddag ble beholdt. Ketil Gravir kom som seksåring til Stokke der faren, Ragnvald Gravir, skulle bygge opp fylkets nyerverva gård på Melsom til ny arena for landbruksutdanninga som tidligere lå på Fossnes i Arnadal. Ketils første naturinntrykk fra Vestfold var det faren som introduserte, slik som sporene etter det store og dramatiske leirraset i Arnadal i 1944. Mildere naturinntrykk møtte Ketil i badebukta nær Melsom, en flott badestrand med et hvitt, lite badehus omkranset av varmkjære løvtrær. Etter Ketil Gravirs mening er naturen vi vokser opp med, viktige element i det som skaper følelse av tilhørighet. I voksen alder tok Ketil selv med seg småtrær fra Stokke-området og planta på tomta til nybygd bolig i Asker, slik bar han konkrete element fra Vestfold-naturen med seg videre. I arbeidet med Naturens verden kom radiomannen i kontakt med Karl Hagelund, en annen Stokke-gutt med stort engasjement for naturvitenskap og naturvern. Som biologutdannet havnet Karl Hagelund i staben hos fylkesmannen i Vestfold, herfra bidro han til fylkesadministrasjonens håndtering av naturrelaterte spørsmål. Som biologutdannet naturbyråkrat og naturverner satt Karl Hagelund med stor innsikt i Vestfold-naturens mangfold, og dette var det faglige grunnlaget for hans mange bidrag til radioprogrammet Naturens verden. Ketil Gravir fant dessuten ut at Karl Hagelund passet godt inn i de nye tankene om en ledigere radioformidling; engasjementet var framtredende, og mikrofonskrekk var han fri for. Selv la Hagelund «Blindern-dialekta» med de vanskelig faguttrykkene på hylla. Han ville formidle innholdet slik at folk flest forsto hva han sa, derfor brukte han et folkelig språk sterkt prega av egen Vestfold-dialekt. Gravir repliserte imidlertid at det kom reaksjoner også på folkespråkets former; Vestfold-varianten «faulær» var ikke noe alle likte ble brukt i NRK-sammenheng! Etter hvert som måling av lytteroppslutning ble viktig for bestemmelser om sendeprogrammet til NRK, viste registreringer at Naturens verden hadde jevne og gode lytterskåringer. Et viktig signal var at få falt av under sending, målingene tydet på at lytterne fant programmet interessant slik at de fortsatte å høre programmet ut. Den teknologiske utviklingen med lett bærbart opptaksutstyr gjorde at det ble kurant å lage radioreportasjer ute, slik sett kom lytterne nærmere ekte naturopplevelser slik radarparet Gravir og Hagelund representerte. Én gang måtte de imidlertid juge på seg et gåsetrekk de skulle rapportere om fordi tåka lå så tjukk over Ilene at det var umulig å se noe som helst. Ilene er sammen med Presterødkilen – som ble freda alt i 1969 – av de mest kjente verna våtmarksarealene i Vestfold, og dermed av stor interesse for ornitologer som Hagelund. Likevel er det innlandsstrøka av Vestfold der landskapet rundt Farris og Lågendals-traktene står mer på tvers, som er Karl Hagelunds favorittområde i Vestfold-naturen. Her fins fortsatt stillhet, urørt urskog der elgen lager stiene, og tilgang til høydedrag med flott utsikt til sju kirkesogn, ifølge Hagelund. Både Gravir og Hagelund fortalte at tidlige barneinntrykk og fedrenes formidling hadde satt varige spor og blitt medvirkende til naturinteressen de begge har bygd store deler av yrkeslivet sitt på. Å være vitne til farens første Vestfold-registrering av en rørsanger ved Borrevannet, ble skjellsettende for Karl. Seinere var han selv med på et førstegangsopptak av nattergal på Tjøme i 1963; naturinteressen gikk i arv fra far til sønn. Gjensyn med skolekamerater og venner fra oppvekstår blir for mange en ekstra glede når lokalhistorien samler oss til deling av minner om felles fortid. Ved kaffebordet på Stokke Bygdetun var det mulighet for flere gjensyn, en sjanse mange benyttet seg av. Blant de frammøtte vennene i den store tilhørergruppa var Per Østern, tidligere organist og musiker, som bidro med berikende musikalsk innramming til ordene. De to kåsørenes muntlige formidling av minner fra et omfattende samarbeid om naturprogrammet Naturens verden viste at ordene fortsatt flyter lett, og at engasjementet og formidlingsgleden fortsatt er til stede. På Stokke Historielags februarprogram vil Tor Bjørvik fortelle om bruk av vann og bekker i Stokke, energikilder som i tidligere tider var av stor betydning. Referent: Gretha Holtan Folkestad
21. Februar 2017	Bruken av vann og bekker i Stokke v/Tor Bjørvik Årsmøte REFERAT FRA FEBRUARMØTET I STOKKE HISTORIELAG Bruken av vann og bekker i Stokke var det Tor Bjørvik, erfaren lokalhistoriker og orienteringsløper fra Hedrum, som viste bilder og fortalte om gammel virksomhet langs bekker og ved vann i Stokke. I perioden 2002-04 ledet Bjørvik Stokke kommunes arbeid med registrering av kulturminner. Fra dette arbeidet viste han bilder, mange av dem fins dessuten i Stokke kommunes fotosamling som du får digital tilgang til via Stokke biblioteks internettsider. Bjørvik tok utgangspunkt i et kart fra Stokke Bygdebok bind 1 som viser hvor gamle kverner og sager var plassert langs kommunens små og stor vannveier. På 16- og 1700-tallet skal det ha vært over 80 gårdskverner langs elver og bekker i Stokke. I 1820 var det fortsatt 25 gårdskverner i bruk ifølge bygdeboka. Overføring av kraft framskaffet fra vannhjul ga grunnlag for en tidlig form for landbruksmekanisering. Vannkraft avlastet muskelkraft fra mennesker og dyr i arbeid med maling av korn og drift av sager. Driftsrett til elver og bekker var derfor et verdifullt tilskudd til eiendommen og gårdsdriften. Fantes det en bekk med vannfall nær gården, ble vannkraften utnyttet til drift av enkle gårdskverner for å male korn til gårdsfolkets eget bruk. Lå bekken kinkig til i forhold til plassen der kraften skulle utnyttes, laget man overføringer med trosser og reimer, eksempler på tidlig ingeniørkunst. Selv om fallhøyden var minimal og bekken liten, kunne man utnytte årstidsvekslingens tilgang på vannkraft. Flommøller var navnet på kverner som ble brukt vår og høst når vanntilsiget var sterkest. En måte å forlenge vannkraftkildens funksjonstid på var å bygge ut reservedammer kalt attlats-dammer høyere opp i vannløpet. Når drivkraften avtok fordi vannmengden - og dermed drivkraften - minket i elva eller hoveddammen nærmest kverna, kunne oppsamlet vann fra attlatsdammer eller reservedammer slippes på. Bjørvik viste mange dambilder fra blant annet Bakkedammen og øvre og nedre Liadammen i Arnadal, som alle var i drift fra 1906, og som ble brukt som driftssupplement til Fossnes-mølla. Men oppsamlingsdammer kunne også skape vansker i form av oversvømmelser på dyrkbar mark. Oversvømmelser er negative virkninger av elveløp, slik det var langs Storelv-vassdraget inntil vannet ble senket først på 1960-tallet. Maskinkjører John Dahl var blant tilhørerne som kunne supplere Bjørvik i beretningen om dreneringsarbeidet ved Storelv som skjedde for femti år siden. Gjennom Tor Bjørviks rikholdige bildepresentasjon av demninger, møllesteiner, murer og renner med gamle rør, fikk tilhørerne et konkret innblikk i den tidlige landsbruksmekaniseringa i Stokke-bygda. Størst interesse knyttet seg til den virksomheten ved bygdas tre store møller i kommersiell drift ved henholdsvis Borgen, Fossnes og Melsom; av disse tre er det kun Borgen-mølla som fortsatt drives, om enn på annet vis enn i gamledager. På 1800-tallet skjedde det en profesjonalisering av møllevirksomheten, bruken av de enkle gårdskvernene avtok, og bygdemøllene på Borgen, Fossnes og Melsom tok imot leiemaling fra bøndene i bygda. Også utabygdsbønder leide maling av kornet sitt på en av de tre store Stokke-møllene. Til Melsom mølle kom det bønder både fra Tjølling, Tjøme og Nøtterøy. Den greie skipsoverfarten mellom Hella og Skjærnes var viktig for tjømlinger og nøttlendinger som ville få kornet sitt malt på Melsom-mølla. Langs Melsom-bekken skal det tidlig på 1800-tallet ha vært i alt tre møller. Øvremølla som var den siste av Melsom-mølla i bruk, virket helt fram til 1965, men ble revet i 1977. Etter Hans Gerhard Sørensens initiativ ble Møllerstuas venner dannet i 1983. Med økonomiske midler fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse, i tillegg til bidrag fra Stokke kommune og lokale skogeiere, ble det i utført en durabelig dugnadsinnsats som resulterte i at møllerboligen ble bevart og at den øvre Melsom-mølla sto ferdig gjenreist i 1997. Byggmester Eigil Aashammer, med lokal Melsom-tilknytning, var til stede denne kvelden; som snekkeransvarlig for gjenoppbygginga kunne han supplere Bjørviks beretning om rekonstruksjonen av Melsom-mølla. Mølla på Fossnes som nevnes i skriftlige kilder på slutten av 1600-tallet, ble ødelagt av oversvømmelsen forårsaket av leirraset på Kverne i oktober 1944. Etter rasødeleggelsene måtte Fossnes-dammen åpnes for å hindre vedvarende oversvømmelser av nærliggende dyrkbar mark. Borgen-mølla overtok seinere Fossnes-møllas driftsrettigheter, mens deler av bygningene ved Fossnes-dammen ble brukt til landhandleri fra 1950-tallet. Blant publikum var det mange som husket både Fossnes-mølla og saga på Døvle-sida av elva. Når det gjelder innsjøer er Akersvannet Stokkes største, i tillegg har vi Gjennestadvannet, deler av Askjemvannet, samt Grorudvannet og Kulerødvannet som tidligere fungerte som reservevann til Fossnes-mølla. Grorudvannet var fra 1907 drikkevannskilde for Tønsberg, slik også Akersvannet var i sin tid. Da Nøtterøy kommune kjøpte Melsom-mølla, var det for å sikre seg vannrett til Akersvannet. Blant de ca. 80 frammøtte denne kvelden var det mange grunneiere, kornbønder og tidligere mølleansatte som kom med supplerende bidrag under Bjørviks foredrag. Som ivrig sanker og formidler av lokalhistorie, en innsats han i 2013 ble hedret med Kongens fortjenestemedalje for, var det Bjørviks oppfordring at flere bør oppsøke gamle folk og samle opplysninger om lokalhistoria mens stoffet fortsatt er tilgjengelig via muntlig formidling. Selv har han høstet stor innsikt i seterlivet i Lågendalen ved å besøke erfarne seterjenter blant beboere på aldershjemma; beretningene herfra er utgitt i bokform. Etter Bjørvik-foredraget ble årsmøtet gjennomført. Oversikt over vervfordelinga fins på historielagets hjemmesider. Referent: Gretha Holtan Folkestad
21. Mars 2017	REFERAT FRA MØTE I STOKKE HISTORIELAG 21.03.2017 Sørlandske hovedvei gjennom Vestfold, fra vidsynt ra-utsikt til støyskjerma firefelts motorvei. Omlegging av veimønster og valg av utbyggingstrasé har vært og er fortsatt brennbart stoff både nasjonalt og regionalt. Få ting berører dagliglivet mer enn kommunikasjonsnettet vi alle er avhengige av. Å bekoste veiomlegging fra gårdstun med riksvei gjennom tunet, eller planlegge veisløyfer utenom bysentra, har medført ulike innspill fra berørte parter. Handelsstand og serveringssteder frykter omsetningssvikt, mens beboere langs veien ønsker nærmiljø med mindre støy og forurensing. Et fullsatt møterom - med en mannsterk forsamling på bortimot 100 - tok varmt imot Tore Wiik som hadde tatt turen fra Moss for å informere nabofylket om vår nære veihistorie. Inspirert av boka om Route 66 i USA, og med det han selv definerte som et samtidsarkeologisk fokus på utviklingen av det sørøstnorske veinettet, startet Tore Wiik i 2014 sin publikasjonsserie med boka om Riksvei 1, som fra 1928 var betegnelsen for veien fra svenskegrensa ved Svinesund til den norske hovedstaden, en strekning som etter omlegging av veinavna i 1965 er en del av E6. Den tidlige veibenevnelsen kongevei fra Christian lVs tid ble etter hvert erstattet av begrepene hovedvei og bygdevei. Under Stavern-gutten Andreas Baalsruds tid som landets veidirektør i perioden 1919 - 1945, kom riksveibetegnelsen i bruk fra 1928. Alt i 1924 presenterte Baalsrud framsynte tanker om et stamveinett og behov for fast veidekke. Riksveibegrepet signaliserte en oppvurdering av veikategorien i pakt med Baalsruds tanker om oppjustering av sentrale hovedveier. Vestfold-veien som fra 1965 heter E18, hadde fra 1928 riksveinummer 40; andre betegnelser har vært Raveien og Sørlandske hovedvei, veinavnet som avløste den tidligere betegnelsen Vestlandske hovedvei, etter at Vilhelm Krag lanserte landsdelsbenevnelsen Sørlandet. Agder hadde inntil 1902 blitt omtalt som del av Vestlandet. Som veibetegnelsene har også skiltmarkeringene endret seg, først fra 1946 ble felles skiltstandard innført, ikke uten murring siden mønsteret som ble brukt, ble introdusert av okkupasjonsmaktene. Tyskerne drev for øvrig til dels stor veiutbygging i perioden 1940-45, også i Vestfold, for en stor del med krigsfanger som arbeidskraft. Med bokutgivelser fra 2015 og 2016 om Riksveiene som ble til E18, presenterte Tore Wiik først veietappen fra Ørje til Drammen, som ble videreført i neste bok som omhandler E18-strekninga fra Drammen til Larvik; den siste utgjorde naturlig nok kjernestoffet i Wiiks foredrag i Stokke Historielag denne marskvelden. Vår nære veihistorie er etter Tore Wiiks mening stemoderlig behandlet, mens de gamle kongeveiene derimot har fått respektabel historisk omtale. Det haster med å samle veihistorien før den går i glemmeboka, og Tore Wiik fortsetter sine studier; endringer skjer fort og manns minne varer ikke evig. Jakten på stoff om veiutbygging startet Wiik hos Statens vegvesen som i bokverket Det norske vegvesenets historie også gir en oversikt over nasjonens veiutbygginger. Lokale veistasjoner og ansatte herfra satt også på verdifull informasjon, men flytting og nedlegging av lokale veistasjoner fører oftest til stoffsanering, har Wiig erfart. Avisenes reportasjer om nyåpna veier, bruer og tunneler gir interessante glimt inn i veihistorien. Når det gjelder anekdoter og opplevelser knyttet til vei og ferdsel, utgjør de personlige minnene et friskt tilskudd som levendegjør kommunikasjonshistorien. Gjennom kontakt med historielag, innehavere av bensinstasjoner, yrkessjåfører og lokalbefolkning langs veiene hadde Tore Wiig fått verdifulle bidrag til sine veihistoriske presentasjoner; også under Stokke-besøket ble han supplert med personlige minner og konkrete opplysninger. Beboere langs sentrale veistrekninger sitter ofte med et allsidig utvalg av minner om episoder som knytter seg til ferdselen, fra utforkjøringer og ulykker til vårlige telehiv der telelemmer av treplank måtte til for å berge trafikantene over de mest gjørmete strekningene av grusveiene. Telelemmer var etter Wiiks erfaring et særfenomen i Vestfold, ukjent på «are sia». Om noen savner naturnære veiopplevelser gjennom Vestfolds bølgende kornåkre, i Stokke variert med vidt innsyn til fjerne åskammer fra Vestfold-raet, skal nostalgiens idyllisering vektes mot førkrigstidas varierende veiforhold. Tore Wiik viste illustrerende bilder fra Vestfold-veier der framkommeligheten ble hindret av dyp vintersnø, som snøvinteren i 1937, eller årviss gyngende vårgjørme. Gjennom det rikholdige bildematerialet fikk publikum mangt et gjensyn med sentrale veisteder slik de var før, kontrastert til slik de er nå. Nåtidsbildene var dessuten tilført kjøretøy av førkrigs-modeller, som en Ford V8, en Dodge, en Plymouth og en Studebaker. Gjensynet med bilklenodiene fikk det til å glitre i mangt et sjåførblikk denne kvelden! Tore Wiik viste gjennom sine mange bilder og kartskisser av lokale veiomlegginger - som ved Barkåker og Gulli, Fyllpå og Sørby - nostalgiske glimt fra hvordan tidligere riksvei 40 slynget seg gjennom et vekslende Vestfold-landskap styrt av naturens mangfold av svinger og bakker. Førkrigsveien hadde etter Wiiks vurdering en standard lik dagens skogsbilveier, fjernt fra dagens firefelts motorvei. Tradisjonen tro bød historielagsmøtet på hyggelige gjensyn og gemyttlig utveksling av gamle minner, beriket av ferske kaker og nytrukket kaffe, alt stelt i stand av en trivelig serveringskomité! På historielagets siste vårmøte 25.04. vil Eirik Christensen Brazier fortelle om Stokke og 1. verdenskrig. Referent: Gretha Holtan Folkestad
25. April 2017	De vanskelige sidene ved krigshistorien v/Eirik Brazier REFERAT FRA MØTE I STOKKE HISTORIELAG 25.04. 2017 Norge og første verdenskrig På aprilmøtet i Stokke Historielag holdt Eirik Christensen Brazier, historiker med slektsrøtter og oppvekst i Stokke, foredrag om 1. verdenskrig. Selv om krigsåra 1914-18 karakteriseres som den europeiske urkatastrofen, fyller den ikke mange sider i norgeshistorien, konstaterte Brazier. På mange måter faller den mellom to andre plasskrevende kapitler i nasjonalhistorien, unionsoppløsningen i 1905 og okkupasjonsåra 1940-45, verdenskrigen der nasjonen Norge ble trukket inn. Mens nordmenn i 1914 var opptatt av hundreårsmarkering for grunnloven - blant annet med stor jubileumsutstilling i hovedstaden - og statsminister Gunnar Knudsen i trontalen samme år karakteriserte den verdenspolitiske himmel som skyfri, ble krigsutbruddet sommeren 1914 bevis på det motsatte. Skyene tårnet seg opp, og krigsuværet brøt løs. Selv om nøytralitetserklæringa til Gunnar Knudsens Venstre-regjering ble respektert av krigsmaktene, ble landet og innbyggerne sterkt berørt av krigshandlingene. At krigen fikk store konsekvenser for Europa og verden, ga Brazier et oversiktlig riss over før han gikk nærmere inn på konkrete konsekvenser krigen fikk for vårt eget land. Norges sterke posisjon som sjøfartsnasjon ble truet, både av Englands tysklandsblokade og tyskerens minelegging av sentrale havområder og tallrike ubåtangrep på norske skip. Krigen førte til at Norge som et importavhengig land manglet tilgang på viktige varer som kull og olje. Landets egen eksport ble også sterkt hemmet, selv om krigsmaktene på begge sider var ute etter fisk og metall, samt ønsket tjenester fra handelsflåten vår. Som følge av at handelssamkvemmet ble hindret, oppsto det varemangel, etterfulgt av prisøkning som påførte innbyggerne økte levekostnader uten at lønnsforholda økte tilsvarende, altså var det dyrtid. I kjølvannet av kriser forårsaket av verdenskrigen ble det nødvendig med økt statlig styring. Innbyggerne ble oppfordret til større selvberging, til og med deler av Slottsparken ble brukt til potetdyrking. Statsmaktene møtte varemangel og økte priser med prisreguleringer og rasjoneringstiltak, og skipsfarten ble pålagt tvungen forsikring av norske skip, fortalte Brazier. På den annen side var 1. verdenskrig en heftig tid for spekulanter som kjøpte aksjer i norske skip og investerte i lukrative skipsfraktoppdrag. Jobbetida er humoristisk behandlet i Johan Falkbergets lystspill om Bør Børsson jr. mens baksida av medaljen omhandles i Nordahl Griegs drama Vår ære og vår makt. Kveldens foredragsholder, Eirik Brazier, har sammen med to historikerkollegaer utgitt boka De ukjente krigerne. Om nordmenns deltagelse i 1. verdenskrig. Her omtales en relativt ubeskrevet norsk del av krigshistorien. I boka om de norske deltakerne i krigen er det gravd fram stoff fra deltakernes private brev, samtidas avisspalter, fra krigs- og militærarkiv i inn- og utland, samt minner formidlet av gjenlevende slekt og etterkommere. Ved krigsutbruddet i 1914 var det mange norske sjøfolk som ikke kom hjem men hoppet av i fremmede havner, noen av dem endte som soldater i fremmede lands styrker. Av ca 12 000 – 14 000 norske krigsdeltakere var det ca. 1000-2000 falne, mange var sjøfolk i norske skipsforlis forårsaket av tyske ubåtangrep. Men nordmenn falt også ved fronten; mange av disse var utvandrere som frivillig eller ufrivillig ble innrullert som soldater i sitt nye hjemland i Nord Amerika, Sør Amerika, eller Australia. Også i Vestfold og Stokke fikk familier budskap om slektninger som falt under 1. verdenskrig. Fra Stokke nevnes to falne, Gustav Andersen og Hans Kristian Larsen. Sistnevnte bodde på Vaktberg og ble konfirmert i Stokke i 1910, som unggutt dro han til Amerika. Etter at landet ble involvert i krigen fra 1917, ble det innført allmenn verneplikt uansett om opphavslandet du kom fra, var krigsdeltaker. Hans Kristian Larsen døde som amerikansk soldat 22 år gammel. Fordi nasjonen Norge ikke var aktiv krigsaktør, har ettertidas minnemarkering om de norske deltakerne i denne krigen begrenset seg til krigsmonumentet i Stavern, Minnehallen, som ble reist i 1920. Men Brazier fortalte at i de første åra etter 1918 var det var mange norske steder som fikk hjemsendt kister med norske falne som familien ønsket begravd i norsk jord. Braziers foredrag ga innsyn i et mørkt kapittel av 1900-tallshistorien; selv om Norge ikke deltok aktivt, ble både land og folk sterkt berørt også av den første verdenskrigen. Stokke Historielags leder, Svein-Erik Bergsholm, benyttet vårens siste møte til å påskjønne lagets arrangementskomité som hver gang bidrar med hyggelig servering. Vel fortjent! Referent: Gretha Holtan Folkestad
Tirsdag 19.September	Jordmorvesenet før og nå v/ Eva Mjøen Brantenberg> (forfatter av den historiske romanen"Før himmelen roper deg hjem") Stokke Bygdetun kl. 1900 Og bakom synger skogene. I samband med vedtatt kommunesammenslåing fra 2017 er det naturlig at stokkefolk blir bedre kjent med kommende kommunefrender. Derfor hadde Stokke Historielag besøk av Bjarne Sommerstad, ordfører i Andebu, på sitt septembermøte. Sommerstad valgte å presentere skau- og sagdrift som en viktig del av kommunens næringshistoriske identitet. Sommerstad erkjente at Andebu må sies å være veslebror i den kommende storkommunen, mens Sandefjord framstår som en velhavende onkel som ble rik på hvalfangst og sjøfart¸ Stokkes rolle i trippelalliansen sa ikke Sommerstad noe om. Muligens er Stokke en hybrid; med en befolkning på ca. 11000 er innbyggertallet i Stokke dobbelt så stort som i Andebu. Med rask urbanisering blant annet med en markant fortetting av bebyggelsen i Stokke-byen, har kommunen mistet mye av bygdekarakteren som gjorde at vi tidligere liknet Andebu i sterkere grad. Men andebusokningene aksepterer sin rolle som minstemann uten å føle seg mindreverdige. Med glimt i øyet kan andebusokningen si at Sandefjord er havnebyen til Andebu! Dessuten er Andebu-ordføreren og noen få til, sjøltrygge nok til å bruke sitt opphavelig andebumål også i offisielle sammenhenger. Selv begrunna Sommerstad sin språkbruk med familienavnet: Som-er-sta nok til å holde på dialekten! I sin presentasjon fortalte Sommerstad at det især er de vestre deler av Andebu og Kodal som har store skogsområder med god bonitet. Dette har gitt grunnlag for en betydelig skogsdrift med tilhørende sysselsetting og inntektsmuligheter. Det var en gang, slik er det slett ikke nå. Med gode eksempler viste Sommerstad til verdien av tømmerhogst slik den var fram til ca. 1950-tallet, og slik den er i dag. At bruk med god skog fikk verdifulle tilleggspoeng i gårdstaksering, var tidligere gangbar lære. Men parallelt med omlegging av driftsmetoder - fra eldre tiders plukkhogst med felling av enkelttrær, til rasjonell flathogst med økende mekanisering fram mot vår tids digre hogstmaskiner, - har tømmerprisene sunket drastisk. Så lave er tømmerprisene nå at skogskjøtsel med nyplanting og skogspleie i småskalaomfang er uaktuelt i dagens gårdsdrift, ifølge Sommerstad. En del gårder med skog hadde tidligere sine egne gårdssager, for øvrig var det vanlig at større regionsager som Hellenes og Bøhle kjøpte skog på rot, eller var oppkjøpere av bøndenes sjølhogde tømmer. I Andebu ga skogsarbeid sysselsetting og levevei for mange. På den tida var det bruk for sterke menn med rå muskelkraft, men Sommerstad påpekte at det var like viktig å ha innsikt i teknikk som ga rasjonell uttelling for muskelbruken. Tidligere var tømmerhoggere ofte de sprekeste langrennsløperne, seige og sterke. Etter at trærne var behørig målt og blinka ut, felt og kvista, skulle tømmerstokkene fraktes ut av skogen og lunnes for seinere å fraktes helt fram til kjøperen, enten som skurtømmer til sagene eller som sliptømmer til tremassefabrikkene. Alternativt gikk småstokker kalt props som eksport til England der de tjente til oppstiving av gruvene. I tider der tømmerkjøringa gikk med hestedrift med påkopla slubbslede med dubbe, eller bukk og geit, var det vinterstid viktig med stell av skogsveiene, små men viktige element som gjorde tømmerfrakten mindre farefull enn om issvullene lagde krøll. Gråtass-traktorene kom, og hestedriften forsvant. Jobu, Starlet, Tiger og de andre motorsagmerkene overtok, og mye av det harde livet på skauen var over i siste halvdel av 1900-tallet. Som eksempel på omlegginga fortalte Sommerstad om sitt besøk på Maarud gård; på det store bruket hvor de før hadde sysselsatt 70 mann i skogsdriften, holdt det nå med to mann til samme areal. Andebu-gårdene har ulik mengde skogsareal, noen var store nok til å leve av skogsdriften, og noen bygde ut virksomheten med sagdrift. Sommerstad fortalte om utviklinga på sagbrukene som har gått fra fortidas manuelt drevne oppgangssager, via sirkelsag basert på skovldrift på slutten av 1800-tallet. Fra 1920-tallet fikk de motoriserte sagene elektrisk drift. Sagbrukene knytta til seg flere yrkesgrupper som plankebærere, skjærere, sagslipere og tømmerkjørere. Sagbruksarbeid var relativt godt betalt, men arbeidsmiljøet var tøft, kaldt var det også siden sagbrukene oftest lå på åpne sletter nær vanndrift. Sagmesteren var en sentral leder; at han hadde kustus over folka og holdt orden, var av stor betydning for driften, fortalte Sommerstad. Ble det problemer med motordriften eller skade på sagblad, skapte det driftsstans og lediggang, til sageiernes irritasjon. Bjarne Sommerstad baserte sin presentasjon på kilder med nær tilknytning til lokal familietradisjon som skogbruket til Møyland-familien på gården Hunsrød og på beretningen om sagbruket på Kolkinn, nevnt i skriftlige kilder så tidlig som på 1600-tallet. Fra den mannsdominerte tilhørerskaren på vel 60 kom det både spørsmål og egne erfaringer i kjølvannet av Bjarne Sommerstads interessante glimt fra tidligere tiders skau- og sagdrift i Andebu. Ordføreren bød på ekte vare, både i språkbruk og innhold, til glede for oss som etter dette ble litt bedre kjent med Andebu. Med god servering av en flittig arrangementskomité ble det en hyggelig kveld med trivelig nabobesøk. Referent: Gretha Holtan Folkestad
Tirsdag 17. Oktober	Dykk i vesfoldarkivenes fotoarkiv v/Rune Sørlie Stokke Bygdetun kl. 1900 br>REFERAT FRA MØTET I STOKKE HISTORIELAG 20.10.2015 Jødeskjebner i Stokke og Vestfold Som ledd i at vi i 2015 har 75- årsmarkering for okkupasjonsstart aprildagene i 1940 og 70-årsmarkering for fredsstart maidagene i 1945, var oktobermøtet i Stokke Historielag viet norske jøders skjebne under 2. verdenskrig. Kveldens foredragsholdere var Ulla Nachtstern som fortalte om sin morfar Moritz Nachtstern, og Ane Ringheim Eriksen som fortalte om den jødiske familien Sachnowitz. Ulla Nachtsterns innlegg tok utgangpunkt i fenomenet antisemittisme, som slett ikke er noe nazi-idelogisk oppfinnelse. Jødehets har eksister fra antikken. Vår egen grunnlov fra 1814 hadde sin jødeparagraf, som forkynte at jøder var uønsket; en bestemmelse Henrik Wergeland bekjempet. Grunnlovsparagrafen ble avskaffet i 1851, men gjeninnført av Quisling i 1942. Tidlig på 1900-tallet opplevde jødene, især de som var bosatt i østeuropeiske land, stadig stigende antisemittiske holdninger som gjorde livet vanskelig. Naturlig nok søkte mange av jødene etter bedre kår andre steder. Ullas morfar, Moritz Nachtstern, kom fra Warsawa til Oslo med foreldre og søsken. Da okkupasjonen nådde Norge, økte dramatikken også her. Ifølge naziideologien skulle jødene utryddes. Alle de 2100 jødene som var bosatt i Norge i 1942, var tidligere under okkupasjonen blitt registrert og hadde måttet besvare en rekke kartleggingsspørsmål; de fleste fikk bokstaven J for jøde stemplet inn i legitimasjonskortet sitt. Rasen var markert, familieforhold og bosted, yrke og organisasjonstilknytning ble registrert. I de første okkupasjonsåra ble jødiske menn periodevis fengslet, og kvinnene i familien torde ikke forlate landet av redsel for at arresterte slektninger skulle straffes for deres flukt. Slik ble mannsarrestasjonene et middel til å holde folk på plass og hindre eventuelle fluktplaner i familien. Den 26.10. 1942 ble Moritz Nachtstern og alle jødiske menn over 15 år arrestert av norsk politi, samtidig med at de ble tvunget til å undertegne papir som sa at eiendelene deres tilfalt den norske stat. En måned seinere ble de arresterte norske jødene deportert med skipet «Donau» til Stettin i Polen, med konsentrasjonsleiren i Auschwitz som endelig mål. Mellom arrestasjonen og deportasjonen ble 336 menn av jødisk herkomst, internert på Berg utenfor Tønsberg. De første fangene kom mens bygninger for fangehold fortsatt var uten sanitæranlegg og ellers var mangelfullt innredet. Ved bruk av jødiske fangers yrkeserfaring, ble snekkere, murere, blikkenslagere og andre håndverkere satt i sving med å bygge ferdig sine egne fangerom, fortalte Ulla. Vokterne på Berg var alle nordmenn, ofte rekruttert fra hirden og SS-avdelinger; mange hadde erfaring fra kamper på Østfronten. Idelogien herfra ble dermed overført som verdigrunnlag for driften av Berg. I etterkrigstida har en av Berg-fangene som ikke ble sendt til konsentrasjonsleir fordi han var gift arisk, gitt sterke vitneprov om livet i leiren på Berg. Mannen går i sitt 100. år og lever fortsatt På et tidspunkt kom overlege Anton Jervell, ansatt ved sykehuset i Tønsberg og formann i Røde Kors, til Berg på inspeksjon; deretter ble visse endringer satt i verk. 25.11. og 26.11. ble også jødiske kvinner arrestert, de skulle og sendes ut av landet med «Donau». Framme ved reisens mål ble fangeflokken på 532 delt i to; kvinner, barn og menn over 45 år ble sendt rett i gasskamrene og døde umiddelbart. Arbeidsdyktige menn under 45 år, ble snauklipt, kledd i fangedrakt og satt til slavearbeid. Gjennomsnittlig levetid i leiren var 3 måneder; etter en måned var 1/3 av slavearbeiderne døde. En etter en dukket mennene under av matmangel, hardt arbeid og sykdom, ispedd stor grad av umenneskelig behandling og avstraffelser. Ullas morfar var av de få som overlevde, bare flaks, uttalte han selv i etterkant. Hans eventyrlige beretning kan leses i erindringsboka Falskmyntner i blokk 19. Ane Ringheim Eriksen presenterte så familien Sachnowitz, som før krigen var bosatt på Nanset i Larvik. Faren som kom til Norge fra Russland, drev manufakturforretning i Vestfold-byen. Kona Sara var fra Latvia, hun døde i 1939. Paret hadde 5 sønner og 3 døtre, alle godt integrert i Larvik-miljøet. Da de tyske okkupantene kom, flyttet familien til gården på Gjein i Stokke, som de hadde eid fra 1935. Freden på landet varte ikke lenge. Alle Sachnowitz-søskena ble sammen med faren sendt til konsentrasjonsleir. Faren og døtrene døde ankomstdagen, brødrene slet seg gjennom fangetida. En etter en bukket de under. Kun Herman overlevde, dels fordi han spilte trompet i leirens orkester, en rolle som ga han en viss beskyttelse. Etter krigen var det kun Herman fra Sachnowitz-familien som returnerte til Larvik, der han videreførte brorens forretning. Etter mange år ville Herman la krigsminnene bli til bok i samarbeid med Arnold Jacoby. Men minnene ga smerter, Herman trengte mange og til dels lange pauser fra den pinefulle memoreringa. Først i 1976 kom boka Det angår også deg. Siden Gjein ligger i Stokke kommune, var det Stokke-lensmannen som kom og arresterte mennene i første runde. Enkelte av tilhørerne fortalte etter foredraget om sine personlige minner om Sachnowitz-ungdommene. Foredragsholderne markerte med sine foredrag at jødeforfølgelser ikke bare var noe som skjedde ute i den store verden, det skjedde også i vårt lille fylke der Quisling hadde sin «hønsegård» på Berg, og i vår lille bygd, der jødene også ble arrestert og sendt ut av Norge som uønsket i landet. Sterke inntrykk setter spor, og tilhørerne lyttet intenst til beretningene med lokal forankring. Over 90 fant veien til Bygdetunet denne kvelden, som i tillegg til de interessante foredragene også bød på en liten prat over kaffen og kringlebitene. På novembermøtet 24.11. er det Kristian Hunskaars presentasjon av Digitalarkivet og dets muligheter, som blir tema. Referent: Gretha Holtan Folkestad
Tirsdag 21.November	Minner fra Stokke prestegård v/Kirsten Eriksen Horsfjord og Siv Abrahamsen Stokke Bygdetun kl.1900 REFERAT FRA MØTET I STOKKE HISTORIELAG 24.11.2015 Stokke-gutten Tore Simonsen sørget 24. november for å skrive seg inn i Stokke Historielags loggbok med et utmerket foredrag om Svend Foyn (1809-1894). Tore er fra Dyrsjø (opprinnelig "Dyersrød") i Arnadal og har en sjelden evne til å få publikum med seg. Han fortalte først om Foyns selfangst og hvalfangst i nord og deretter om virksomheten i Antarktis. Tore har selv hatt sitt arbeidsliv til sjøs, først noen sesonger på hvalbåt, og fra 1977 og i over 30 år var hans virke knyttet til oljevirksomheten i Nordsjøen. Han vet derfor godt hva han snakker om, noe som hele hans presentasjon bar preg av. Og som alltid - når man har evnen til å fremføre stoffet på en så levende og interessant måte - skulle det bare mangle om ikke tilhørerne hygget seg! Han er nå formann (leder?) i Tønsberg Sjømannsforening. Tores fortelling var ledsaget av fine bilder. Svend Foyn var "evneveik" eller "dum" og vokste opp i enkle kår etter at faren døde da han var fire år gammel. Han var født inn i en svært gudfryktig familie, og han hadde alltid bibelen med seg. Han tok styrmannseksamen som privatist som 20-åring. Fire år etter gikk han igjen til fots til Kristiansand og avla skippereksamen. Arbeidet til sjøs var et blodslit i den tida. Han seilte med trelast i den første tida. For bedre å kunne handle trelast med utenlandske kjøpere lærte han seg fransk, spansk, engelsk og tysk flytende. Han giftet seg, men skilte seg allerede etter vel tre år. Etter 10 år med trelastfrakt, var han sammen med Peder Michelsen fra Fetja i Stokke, på selfangst i Arktis. Selspekk var svært viktig som lampeolje. Kvitungeskinn var også svært ettertraktet. Første sesongen var ikke vellykket, men Foyn skjønte hvilke muligheter som lå i selfangsten. Etter denne sesongen bygget han hvalbåten "Håbet" på Kaldnes. Svend Foyn var tøff med mannskapet sitt, men hadde aldri noe problem med å skaffe folk. For folk visste at det var penger å tjene hos Foyn. I 1863 dro han til Arktis med hvalbåten "Spes & Fides" (Håp og tro) for å drive hvalfangst (retthval) i Arktis. Foyn fant opp sprenggranaten som tok livet av hvalen da den etter noen sekunder eksploderte inne i hvalen. Han fikk hjelp av sogneprest Esmark i Ramnes til å hjelpe seg med utviklingen av denne. Esmark hadde en "kombinasjonsutdannelse" av teologi og sprengstoff! Hos Ellefsen på Skjærsnes i Stokke laget man tennskruer til kanonene. Tennskruen forsinket eksplosjonen inne i hvalen. Henriksens Mek. Verksted i Tønsberg laget harpunene, og Henriksen og Corneliussen i Sandefjord laget granatene. Foyn fikk et dårlig rykte i Finnmark fordi han tok med seg alle verdiene til Vestfold. Hvalfangststasjonene hans i Finnmark ble satt fyr på. Etter ti år reiste han hjem - søkkrik. Han ga store summer til Tønsberg. Begravelsen varte i syv timer! Han etterlot seg også ca. 300 millioner (etter dagens verdi) til misjonen. Den lengstlevende av hans to koner skulle arve 13 millioner! Deretter gikk Simonsen over til å fortelle om hvalfangsten i Sørishavet som begynte omkring år 1900. Svend Foyn rakk å utruste en ekspedisjon dit, men døde før den kom tilbake. Denne fangsten opphørte i 1968. Tore seilte med Anders Jahres båter i årene 1960-65. Hvalfangerne tjente svært godt. Til slutt viste han Erik Jacobsens interessante nye film om Pelagos-ekspedisjonen. Som vanlig ble den fullsatte salen svært godt traktert av vår arrangementskomité. Tore Simonsen ønsket alle velkommen til Sjømannsfareningens lokaler på brygga i Tønsberg. På brygga foran "Tollboden" er det meningen å plassere Stokke Bygdetuns hvalklo. Neste møte i Historielaget finner sted 19. januar. Da kommer Kjell Arild Pollestad for å fortelle om sitt arbeid med sin nye (2012) oversettelse fra gammelislandsk av Snorres kongesagaer. Referent Svein-Erik Bergsholm
Tirsdag 16. Januar 2018	De vanskelige sidene ved krikshistorien v/journalist og forfatter Erik Weum (forfatter av bokserien "Nådeløse normenn") Stokke Bygdetun kl. 1900 På årets første møte i Stokke Historielag var det Kjell Arild Pollestads synspunkt på å oversette Snorre som var kveldens tema. Alt som fjerdeklassing ble Pollestad sagainteressert da læreren brukte historietimene til å gjenfortelle sagaene om de norske kongene som Snorre Sturlason skrev på gammelislandsk på 1220-tallet. Gnisten var tent, i 2012 utga Pollestad sin oversettelse av Snorres kongesagaer, et trebindsverk på nær 1000 sider der forfatteren Roy Jacobsen assisterte som hovedkonsulent. Pollestads nyoversettelse presenteres med de klassiske illustrasjonene som omtales seinere. Som teolog og tidligere pater i den katolske kirke, blant annet med virke i Tønsberg i perioden 1988-96, er han en av flere teologer som gjennom tidene har oversatt Snorres kongesagaer fra gammelislandsk, også kalt norrønt. Den aller første norske Snorre-oversettelsen sto teologen Peder Claussøn Friis for allerede tidlig på 1600-tallet. Pollestad presenterte deretter de øvrige norske oversetterne av Heimskringla, navnet på kongesagaene basert på Snorres innledningsord. Blant de kjente oversettere av norske Snorre-utgaver i tillegg til den allerede omtalte av Peder Claussøn Friis, presenterte Pollestad den første vitenskapelige utgaven som ble utgitt av Gerhard Schøning i 1777-78. Av 1800-tallalsutgivelsene nevnte han jernverkseier Jacob Aalls fra 1838, historikeren P. A. Munchs utgave fra 1859, etterfulgt av Steinar Schjøtts nynorske oversettelse fra 1872 og Gustav Storms 1899-utgave. Denne siste utgaven ble gjennomillustrert av sentrale norske kunstnere som Christian Krohg, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Halfdan Egedius. Denne praktutgaven går under navnet folkeutgaven av Snorres kongesagaer, en parallell til Asbjørnsen og Moes gjennomillustrerte eventyrutgave utgitt noe før. På 1900-tallet la Didrik Arup Seip og Anne Holtsmark i 1934 grunnlaget for Snorre-oversettelsen som Finn Hødnebø seinere moderniserte til utgivelsen presentert til 800-årsjubileet for Snorres fødsel. Pollestad hevdet at oversetterutfordringen kan løses på ulike vis. Selv mente han de gode oversettelser kjennetegnes ved at originalteksten gjenoppstår i en språkdrakt som ivaretar de litterære kvaliteter. Best blir det når innholdet gjøres forståelig, i tillegg til at ordkunsten videreføres med sans for språkets rytme og klang. Oversatte tekster blir etter Pollestads syn best når oversetteren selv er ordkunstner. I Danmark har både salmedikter og teolog N. F. S. Grundtvig og forfatteren Johannes V. Jensen oversatt Snorre. Mange diktere har også latt seg inspirere av Snorre og hans sagastil; Sigrid Undset er av dem. Når historikerne styrer oversettelsene, blir det lett et stort noteapparat som tynger framstillingen. Ille er det også når «litteraturens koldjomfruer», filologene, setter sitt preg på oversettelsene. Da får pietetsfølelsen for det gamle språket lett overtaket. Resultatet kan bli det Pollestad karakteriserer som en avpoetisert tekst, eller en halvveis-oversettelse, der filologens svermeri for arkaiske ord og uttrykk kan sperre for alminnelige leseres tekstforståelse. Selv ville Pollestad modernisere språket for å gjøre teksten lettere tilgjengelig for nye generasjoner. Spesielt utfordrende var oversettelsen av de 700 skaldekvadene som krydrer Snorres prosaframstilling. Skaldekvadene har stramme regler for linjedeling med bokstavrimplassering og mønsterkrav til rytme og klang, samt hyppig bruk et poetisk virkemiddel kalt kenning, en form for språklige bilder eller omskrivninger som pynter framstillingen. Utfordringene til tross, oversetteren blir sjelden omtalt i bokmeldinger, og oversetterens navn står oftest med liten skrift på tittelbladet, kunne Pollestad fortelle. Snorres kongesagaer som omhandler norsk historie fra Yngelingeætten fram til slaget på Re i 1177, er tekster som ifølge foredragsholderen forsvarer klassikerstemplet. Gjennom omfattende studier av gamle kilder supplert av egne reiser og opphold i Norge, der Snorre besøkte Tønsberg og andre sentrale historiske steder der kilder fantes, var han godt orientert i stoffet om norske konger. Snorre er en mester i dramaturgisk komposisjon, han skaper innlevelse gjennom treffsikre personkarakteristikker og meisler ut korthugne replikker som står som bautaliknende fyndord i norsk kultur. Stilen er høystemt, fjernt fra hverdagsspråket, hevdet Pollestad. Da nasjonsbyggingsprosjektet startet etter løsrivelsen fra Danmark på 1800-tallet, ble Snorres kongesagaer en av de kulturelle bærebjelkene. Ved siden av Bibel, katekisme og salmebok var Snorres kongesagaer blant de mest utbredte bøkene i norske hjem; mang en konfirmant har ifølge foredragsholderen fått Snorre med gullsnitt og skinninnbundet som kulturell ballast. Med Snorres vektlegging av kamp og dramatikk, lot også ungdommen seg rive med. Gjennom tidene har forskningen av kongesagaene grovt sett gått langs to hovedlinjer: Er Snorre pålitelig som historiker eller er han først og fremst formidler av gode tekster, forfatter av fiksjon? Synspunktene svinger, nylesninger av Snorre vil også i framtida bringe nye aspekt på materialet. Med malmfull røst lot Pollestad mikrofonen hvile denne kvelden, mens han selv bidro til fornyet interesse for de gamle kongesagaene hos tilhørerne i det fullsatte møtelokalet på Stokke bygdetun. Referent: Gretha Holtan Folkestad
Tirsdag 20.Februar	Harald Kihle:".....en åpenbaring av herligheter. " v/Einar Gunleiksrud og Magnar Jørgensen ÅRSMØTE Stokke Bygdetun kl. 1900 «Nu är det slut på gamla tider…» På februarmøtet i Stokke Historielag inviterte Svein-Erik Bergsholm, leder av laget, til nostalgisk reise i Stokke-byens historie. Stokke sentrum er - som vi alle ser - under stor endring; bygdebyen moderniseres, arealer fortettes og antall etasjer økes. Nye store forretningsbygg har for lengst erstattet de små kolonialbutikkene som Nils Aass, Håkon Svendsen, Arne Arnesen og Kristian Myhre drev. Telefonsentralen, bokstavelig talt et sentralt knutepunkt plassert i krysset Storgata-Grimestadveien, er for lengst jevnet med jorda. Av de nyeste endringene er utbygging av Storgata 11-13 som tidligere omfattet Guttormsen-huset og Bakke, der bakerne Hansen (fru Håkonsens far)/Håkonsen/Holter/Grønnerud tidligere drev. Det relativt store forretningsbygget til Stokke Kornsalgslag ble funnet for smått og ble erstattet med Stokke Senter. Også Stavnum-huset, seinere kjent som lensmann Bjørnstads bolig, gikk med under senterutbygginga. En skjult fortid under komplekset omkring Lilletorget har også Haug-huset hvor postmester Martin Haug i sin tid holdt til; det var før datteren Erna Abrahamsen overtok postansvaret i Stokke og flytta virksomheten til Grimestadveien. Også smia til Abrahamsen like ved jernbaneovergangen - der noen av oss husker hestene ble skodd - er for lenge siden erstattet med serveringsvirksomhet. Med utgangspunkt i et gulnet, gammelt oversiktskart fra 1895 risset kåsøren opp det arealmessige utgangspunktet for bygdesentret. Grovt sett strakte det seg fra jernbanelinja og nåværende Storgata mot Frydenbergveien og Ysterigata. Da nye nasjonale bestemmelser i 1882 førte til nedjustering av prestegårdsarealer, ble det også i Stokke tillyst auksjon over prestegårdsjord i 1886. Etter at jernbanen kom til Vestfold i 1881, forsto flere at de 48 mål store jernbanenære arealene i Stokke kunne bli attraktive. Budrundene gikk hett, også Mathias Gjein, allsidig igangsetter av ysteri og sagbruk, knappefabrikk og mye mer, konkurrerte om budet, men det ble Syvert Borgersen Wergedahl som fikk tilslaget. Wergedahl, som hadde handelsbrev og trolig hadde egen virksomhet allerede, kalte auksjonsarealet han kjøpte, Jevnaker. Få år seinere, i 1892, solgte imidlertid Wergedahl jordarealet til budkonkurrenten Mathias Gjein, som deretter fikk hånd om arealutviklingen på Jevnaker. Dette ble også navnet på etableringen av brann- og bygningskommunen som eksisterte fra 1905-54. I denne administrative enheten fins det papirer som tydeliggjør bebyggelsen og eierforholdene, fortalte Bergsholm, som la til at før hadde alle husene i Stokke-byen egennavn, som Smedstad, Staver, Uranienborg, Vinje og Gilje, det tidligere losjelokalet som seinere tjente som folkebibliotek. Nå er husene utstyrt med nummer og gatetilhørighet og rubrisert som et mer upersonlig nummer i rekka. Etter at enkeltvillaer langs Ysterigata og Apotekergata for lengst har gitt plass for større bygg med forretningsdrift i første etasje og leiligheter i etasjene over, forsvant Torgersen-huset som het Staver, der jordmora med søstre holdt til. Også ærverdige Brønnum, som fra 1915 huset det første apoteket i Stokke, og seinere ble bebodd av Gravir-familien, forsvant i samme rennet. Nå videreføres byggevirksomheten litt høyere opp i strøket der tannlege Meyer, seinere tannlegene Sunde, Magnussen og Bjønness tidligere holdt til. Også i kvartalet bak banken skal nye, store leilighetskompleks erstatte husene der henholdsvis Georg Aass (nå Martin Bergsholm), og Oddvar Aass (nå sønnen Per Oddvar) tidligere bodde. Når nye sentrumsboliger oppføres, må gamle bygninger vike. Kjente gamle trekk i sentrumsbildet blir borte, de lavmælte boligene erstattes av høyreiste og ruvende nybygg. Dermed forsvinner nostalgiske minner om sykkelmaker Magnus Jakobsen der folk etter hvert også kunne kjøpe Shell-bensin, om gjestfriheten i Østby-huset hos Gjertrud, hun som solgte slaktervarer i kjøttforretningen til Svein Bergsholm, en virksomhet plassert litt lenger borte i nabolaget. Blekner gjør også minner om besøk i skobutikken og verkstedet i Guttormsen-huset; rakner gjør også minner om innkjøp av trådsneller, stoppegarn og undertøy i trikotasjebutikken til fru Omdal. Borte er også den store eika med alle oppslagene som sto ved jernbanebommene, nedafor der frisør Ragnar Mikkelsen virket i mange år, borte er brannstasjonen eller sprøytehuset - som opprinnelig sto ved brønnen bak Omdal-garasjen, men som ble flytta til Storgata - , alt dette er vi et mindretall som husker etter at de materielle forankringspunktene for visuelle minner om de gamle sentrumstrekkene er borte. Derfor er det prisverdig at noen tar bilder og notater og slik hjelper oss å ta vare på vår nære fortid, slik Svein-Erik Bergsholm har gjort. Med en ledig muntlig framstilling guidet han oss gjennom den tidligere Stokke-byens sentrale bebyggelse og øste av sin rikholdige lokalhistoriske kunnskapsbrønn. Stor interesse knyttet seg til lysbildekåseriet; et hundretalls godt voksne Stokke-folk og besøkende utflyttere hadde funnet veien til Bygdetunet denne kvelden.  De mange bildene av gammel Stokke-bebyggelse bød på humrende gjenkjennelser, og noen fant slektninger og kjente blant avbilda beboere fra Stokke-byen. Etter det historiske tilbakeblikket ble årsmøtet for Stokke Historielag satt, og valg av framtidas styre og vervinnehavere ble foretatt. Komitéleder Svein Sørhaug la fram valgkomitéens gjennomarbeidde forslag som alle ble vedtatt. Etter valget består styret i Stokke Historielag av: leder Svein-Erik Bergsholm med styremedlemmene Øystein Hov, Erling Halvorsen, Knut Husum og Gretha Holtan Folkestad. Vararepresentanter til styret er Marit Tverberg, Karin Mathisen og Kristi Reed. Arrangementskomitéens leder Per Fimland har med seg Turid Moholt, Bjørg Melsom, Jon Torjus Alten, Maria Perpetua Andreassen, Nils Jan Johansen, Liv Jamtvoll Fredheim og Anne Elise Marheim. Per Grønnerud er internettansvarlig; Brita Nordberg er slektsgranskings-kontakt. Ny revisor er Kristoffer Haugan med vararevisor Reidunn Lavoll. Valgkomitéen ledes av Svein Sørhaug som har med seg Eva Ellefsen og Åse Haugan Larsen. Bjørg Folkvord ble takket for sin mangeårige innsats, blant annet som revisor siden 2002. I marsmøtet skal Kristian Hunskaar, leder av Digitalarkivet, fortelle om de mange mulighetene dette arkivet gir deg tilgang til via søk fra egen datamaskin. Referent: Gretha Holtan Folkestad
Tirsdag 20. Mars	Kald krig og Vestfold v/Erlend Larsen Stokke Bygdetun kl. 1900 Digitalarkivet — Bruk arkivene i din egen stue Kristian Hunskaar arbeider som seniorrådgiver i Riksarkivet med digitalisering av arkivmateriale som arbeidsomåde. Det vil si å gjøre tilgjengelig på nettet arkivmateriale som er skannet eller avfotografert. Arkivverket er en etat som er ledet av Riksarkivaren og består av Riksarkivet, åtte statsarkiv, Samisk arkiv og interimsorganisasjonen Norsk helsearkiv. Digitalarkivet ble etablert i 1998 som et samarbeid med universitetet i Bergen. Utgangspunktet var at Riksarkivaren overtok "restene" av Teleslekt-prosjektet. Bærebjelkene var folketellingene i 1801, 1865 og 1900, samt en del kirkebok- og emigrantmateriale. Arkivmateriale (kirkebøker, tinglysing, skifter/dødsfall og rettergangsdokumenter) er blitt skannet fra 2005, og spekteret er blitt stadig bredere i de siste åra. Hvem kan ha nytte av Digitalarkivet? Slektsgranskere, lokalhistorikere og historikere vil finne opplysninger som man tidligere måtte oppsøke arkivene for å finne. Vi trenger ikke lenger forholde oss til åpningstider på lesesaler som ligger langt unna. Mange gamle protokoller og papirer kan heller ikke benyttes på grunn av slitasjen det innebærer. Og tilbudet er gratis. Hunskaar demonstrerte meget grundig og oversiktlig hvordan vi kan orientere oss i tilbudet. Eldre stoff vil kreve ferdigheter i å lese gammel håndskrift, men det lar seg lære med øvelse og hjelpelitteratur. Han viste ved mange eksempler fra Stokke hvordan man kan finne fram til forskjellige opplysninger. Det kom mange spørsmål fra salen som Hunskaar oppklarte. Og han kunne berolige oss med at ordningen av stoffet fortsatt vil følge kommuneinndelingen fra 1947! Arrangementskomiteen hadde som vanlig dekket hyggelige bord, denne gang i påskens tegn, og serverte kaffe, te og litt å bite i. Påskeferie til tross; frammøtet var godt. Neste - og sesongens siste - møte avholdes på Stokke Bygdetun tirsdag 26. april. Da vil vår populære sambygding, Karl Hagelund, ta for seg temaet Faulær og folketru. Svein-Erik Bergsholm
Tirsdag 24.April	Fattigprotokollen-alle familier har en glemmebok v/Tor Gervin Stokke Bygdetun kl.1900 Vårsesongens siste møte i Stokke Historielag sto i fuglenes tegn da Karl Hagelund viste vei inn i folkelige forestillinger og tradisjoner knyttet til fugler. Med sin naturfaglige bakgrunn i utdanning og yrke har Hagelund utvidet sin fagkunnskap med en rikholdig samling folkelige forestillinger knyttet til fugler. Mange fuglearter har satt spor etter seg både i viser og eventyr, i rim og regler, kunne Hagelund fortelle. «Kråkevisa» gir en humoristisk og overdreven oppramsing av hva jegeren fikk ut av sitt jaktbytte, fra tolv par reip og tolv par vårsko til et rikholdig forråd av saltkjøtt i tønner og på fat, i tillegg til mye mer. Humor er likevel ikke det mest framtredende i folkelige forestillinger, like ofte fylles folkefantasien av ulykkesvarsler og naturtegn mennesker bør vite å verne seg mot. Hvordan så du for eksempel linerla første gang i vår? Var det forfra, møtte blikket ditt linerlas svarte bryst; et dårlig varsel, slik svartfargen tradisjonelt tolkes som tegn på sorg og død. Andre svartfarga fugler som varsler ulykke, er ravnen, sin klokskap til tross. Odins følgesravner, Hugin og Munin, viser hvordan fugleartens klokskap var nyttig til og med for den høye Odin, visdomsguden i norrøn mytologi. At ravnen også bruker kløkt til egen vinning, viser seg blant annet i hvordan den faktisk terger rovfugler som ørn når de fortærer sitt bytte; ved å nappe kjøttkonsumenten i halefjærene, svekkes ørnekonsentrasjonen. Følgen kan bli at ravnen selv kan snappe til seg litt kjøtt fra ørnebyttet. Menneskene skal på sin side passe seg for å skade fugler som holder seg i tunet. Det er god moral å holde fred med naboene, dyr så vel som mennesker! Selv om skjæra kan irritere nabolaget både med sine lyder og sin tjuvaktighet – med påstått forkjærlighet for sølv og blanke gjenstander - , skal du verken skade eller forvise fuglen, det kan føre til hevn og ulykke for gjerningsmannen, forkynner folketroen. At skjæra selv har rykte for å være fandens fugl fordi den er en uforbederlig reirtjuv med god smak for andres nyklekte fuglunger, er en annen sak. Skjæra er en fortreffelig reirkonstruktør har vi sett, og det fortelles at i tidenes morgen trengte ringdua skjæras råd om reirbygging. Alle tar ikke instruksjonene like nøye, dua nøyde seg med den grunnleggende plattforminstruksjonen, resten lot hun fare. Faktaobservasjoner viser at ringduas slumsete rede utgjør et enkelt byggverk, der eggene er lett synlige, kunne Hagelund fortelle. Folkereligiøse forestillinger koples ofte til fuglenes utseende, slik som fortellingen om Gjertrudsfuglen. Da St. Peter og Vårherre vandret omkring på jorda, møtte de en gjerrig bakstekone som nektet å gi fra seg lefsa hun holdt på å bake. Til straff ble hun omskapt til en fugl som ble sendt opp gjennom huspipa, noe som resulterte i at fuglen ble fullstendig svartfarga av soten, kun en liten kalott øverst på hodet fikk rød farge, forteller opphavslegenden. Mer prisverdig er rødstrupens fargeklatt som fuglen etter tradisjonen fikk etter at den fjernet en torn fra Kristi tornekrone under korsfestelsen. Da fuglen nappet ut tornen, fulgte det med en dråpe fra Kristi blod, slik forklares rødstrupens brystfarge. Fuglenes væremåte fortolkes også på ymse sett, mange tar varsel om vær eller avling basert tolking av ulike fugleaktiviteter. Tradisjonen sier at når svalene flyr lavt, varsles regnvær; flyr de høyere opp, varsles godvær. Ifølge Hagelund er grunnen enkel: insektene ligger også lavt i lavtrykksvær og høyt i høytrykksvær, og svalene søker insektnæring der den fins, naturlig nok. Når skjæra bygger rede høyt, varsler det en regnfull sommer, bygger den lavere, varsles en nedbørfattig sommer. At også måker kan gi nyttige varsler, er velkjent blant kystfiskere; ved å observere måkeoppførsel kunne en få tips om hvor det var lurest å sette sildegarn. Gjøken, som selv har et frynsete rykte fordi den legger egg i andres reir, knyttes til et helt knippe av folkelige forestillinger. Barn lærte ofte at de skulle vokte seg for å herme etter gjøken, gjorde de det, ville gjøken blø i nebbet. Mer velkjent er tradisjonell oppfatning av når gjøken har galt første gang, kan folk gå barbeint, et nyttig skobesparende tiltak i trange materielle tider! En positiv gjøktradisjon knytter seg til muligheten for å få tre ønsker oppfylt dersom du sitter under treet der gjøken galer. Mange tradisjoner knytter seg til trekkfuglenes vårlige ankomstdato. På øya Lovund ved Helgelandskysten er 15. april fortsatt kjent som datoen da lundefuglen skal komme tilbake. Langs Skagerakkysten var 1. mai regnet som vanlig ankomstdag for terna; klimaendringer har imidlertid medført at terna og andre trekkfugler nå ofte kommer to uker tidligere. Langs kysten ga innsamling av måkeegg et viktig mattilskudd, liksom ærfuglen har gitt et verdifullt tilskudd av edderdun til praktfulle dyner for kalde vinternetter. Kystbefolkningen har hegnet om reirplassene og lagt til rette et samspill mellom fugl og folk. Samvirke mellom folk og fugl kunne flere av tilhørerne også fortelle om; især gjaldt det bruken av skjærer som rugehjelpere. Ved å bytte ut skjæras egg med hønseegg i skjærereiret, kunne folk få hjelp av skjæra til å ruge fram flere hønekyllinger. Når samarbeidsprosjektet var gjennomført og hønekyllingene ble fjerna fra skjærereiret, fikk imidlertid skjæra ruge sine egne egg uten menneskenes infiltrering i andre runde. I den rikholdige norske floraen av rim og regler fins fantasifulle fortolkninger av kjente fuglearters sang og lyder; blant de enkleste er gulspurvens tallregle «en, to, tre, fir, fem, seks, SYV». Mer avansert er låvesvalas sang. Følgende sangfortolkning må ses i lys av tidligere tiders driftsmetoder da slåttekarer og rakstejenter ble leid inn for å få onnearbeidet unna. På låven hadde tjenestefolket sitt avbrekk med mat og hvil midt på dagen. Ut fra dette kunne assosiasjonene gå i flere retninger; låvesvalenes sang kunne derfor tolkes slik: «Gutter og jenter, gutter og jenter, ligger på låven, ligger på låven, kysser og klapper, kysser og klapper, og vi SEER!» Slik viste Karl Hagelund med mange og varierte eksempler fra ulike kilder at folks forhold til fugler har gitt grobunn for frodige fantasifortellinger, engstelig forbehold og konkrete gjøremål som har preget kultur og tradisjon i århundrer. Selv om vi i moderne tider på mange måter har fjernet oss fra et nært samspill med natur og dyreliv, bærer vi fortsatt på ordtak, opphavssagn og folkelige forklaringer som avspeiler tidligere tiders oppfatninger. At temaet faulær og folketru fenget, viste det store frammøtet med ca. 90 tilhørere på Stokke Bygdetun. Serveringsgjengen sørget som alltid for at alle fikk en kaffetår og noe godt å bite i, og ute i Bokemoa kvitret småfuglene. Referent: Gretha Holtan Folkestad

Spørsmål om programmet kan rettes til lagets leder, Svein-Erik Bergsholm,
tlf. 928 08 308. Velkommen tisl hyggelig samvær!
Stokke Bygdetun trenger flere frivillige.
Har du lyst til å bli med i den trivelige dugnadsgjengen?
Ta kontakt med daglig leder på telefon 33 33 78 48 eller 950 11 845